Det er farlig å mene feil ting. Det har det alltid vært. På skolen for eksempel, var det svært viktig å like de samme rockebandene som de kuleste i klassen. Kanskje lyttet man på noe annet hjemme på pikerommet, men man sa det ikke høyt, fordi de uskrevne reglene om hva som var riktige meninger forlengst satt spikret under huden. Senere ble det sånn med politikk også. Er man ikke av den mest brautende og selvsikre typen, jatter man med når sosiale ledere legger frem hvilke meninger det er akseptabelt å ha. Å bryte dette mønsteret kan få konsekvenser. På skolen oppdaget man at læreren kunne gi karakter i forhold til om han var enig i hva du mente i skolestilen. På jobben kan man bli latterliggjort. I enkelte ekstremsituasjoner kan en politisk ytring bety at man ikke får den jobben man ville ha. Å mene noe er en skummel ting. Hvis man da ikke mener noe helt akseptabelt og vanlig. Og selv om det kanskje føles sånn blant dere, Klassekampens lesere, er det faktisk verken akseptabelt eller vanlig å være langt ute på venstresiden i de fleste settinger. Arbeiderpartiet er dog relativt ufarlig og betyr for mange at man ikke mener noe særlig om noe. SV derimot er ganske spesielt og nifst, mens RV er far out. Man kan like gjerne si man tilhører en sekt som tror jorden er pæreformet.