Det må ha vært en absurd uke i Syrias hovedstad Damaskus. Siden mandagens eksplosjon i nabolandet Libanon, som drepte tidligere statsminister og opposisjonspolitiker Rafik al-Hariri og minst 16 andre, har landet blitt kastet inn i midten av spillet om Midtøsten. Syria for lensgt blitt vant til små stikk i siden fra retorikerne i Washington, som en av de til nå mer anonyme landene i «ondskapens akse». Men den siste uken har de små stikkene utviklet seg til et fullt frontalangrep av anklager, antydelser og trusler fra utenriksminister Condoleezza Rice og hennes sjef president George W. Bush. De som tidligere trodde Iran eller Nord-Korea skulle bli neste offer for amerikanernes omtegning av verdenskartet, spår nå Syria. Men har ikke Syria vært en klar kandidat lenge? Har ikke Washington og Tel Aviv hele tiden ymtet om at Damaskus er «terrorsete» nummer en? Og vil ikke Syria være et enklere mål enn det store nabolandet Iran? Har de ikke et Baath-parti, og en dårlig bevoktet grense til Irak? Og hva med Hizbollah og Hamas-ledere i eksil? Noen har allerede spekulert i om ikke de som tjente mest på mandagens bombe, er de som hele tiden har siklet på Syrias skalp. Uunngåelig lanseres konspirasjonsteorier om Mossad og CIA. Derfor er det desto viktigere med en uavhengig internasjonal granskning av hvem som stod bak mordet på al-Hariri. USA har allerede strukket sine militære ressurser til bristepunktet. De har problemer med å rekruttere personell på hjemmebane, og overlater stadig flere oppdrag til sine allierte, deriblant Norge. Selv ikke haukene i Washington er aggressive og maktarrogante nok til å snu kanonene mot det enorme landet Iran. Da er det mindre Syria en mer trolig kandidat for neste felttog. Men for øyeblikket ser det ut til at USA har nok med hengemyra i nabolandet. Om da ikke Europa lar seg overtale av å ta over mer ansvar også i Irak. For det som kan muliggjøre et nytt felttog er ytterligere avlastning i områder USA gjerne ser seg ferdig med, som den avlastningen Norge fortsetter å gi i Afghanistan.