Det var en gang mitt telefonnummer. Nå er jeg slettet. I den nye 2005-utgaven av telefonkatalogen er jeg borte. Forgjeves søker pekefingeren nedover midtkolonnen på side 847, men raknerudene kommer og forsvinner uten at Nils Amund er med. Jeg har bare dette ene livet. Dette ene navnet. Denne ene hustelefonen. Ikke vet jeg hvorfor de har slettet meg. Ikke skjønner jeg hva jeg har gjort for å fortjene en slik skjebne. Jeg er ute av katalogen. Alle de andre (?) står der, selvsikre, likeglade og breier seg med 1,2 millimeter høye forbokstaver. Selv eksisterer jeg ikke lenger. Navn, adresse, mobil, hustelefon – alt. Dette praktnummeret kunne jeg startet en bedrift på; en rørleggerbedrift for eksempel, med telefonnummeret malt bakpå firmabilene, og speilvendt foran så bilistene kunne lese det i sladrespeilet. Jeg hadde fått kunder som bare faen, kunne ansatt åtte mann og sittet bak et svært eikeskrivebord med sigar i kjeften, sortert kunder og talt laken. Denne muligheten har jeg nå blitt frarøvet. Etter et femogtredve års yrkesliv måtte jeg ha begynt om fra børjan. Men å søke rørleggerlinja på yrkesskolen uten en troverdig adresse og telefonnummer, med alderen som hemmende faktor, det er nytteløst. «Hvorfor søker du fagutdannelse nå, da gammel'n?» «Jeg har et innmari coolt, markedsrelatert telefonnummer.» «Hvor står det'a? Vi har sjekka.»Jeg har sett tegnene for lenge siden. De er i ferd med å avvikle samfunnet. Erstatte det med markedet. Private aktører kan snart ta over alt. Forsvaret, politiet og posten er allerede godt i gang. Hvorfor konkurranseutsetter de ikke like gjerne Kongen? Han har forresten heller ikke noe telefonnummer, men alle vet jo hvor han bor.