Vi har aldri foretatt noen 'klassereise', men begrepet 'klasse' har vi spekulert over. I en samtale med Torolf Elster kom vi en gang i skade for å betegne oss selv som 'overklasse'. Vi var ofte nok blitt stemplet som 'overklassedame/frue' av folk som ville ta rotta på oss i debatter. Vi glemmer ikke Elsters drepende blikk, da han tilretteviste oss, det oste av gammel embetsmannsslekt. «Middelklasse,» sa han kjølig, «ikke overklasse, middelklasse». «Ja, selvsagt, middelklasse,» mumlet vi ydmykt. Det hadde så visst ikke vært vår mening å heve oss over vår stand, den foraktelige handelsstanden. Det fantes ikke en eneste staut odelsbonde i vår farsætt, knapt noen akademiker, kremmere alle i hop, idel håndverkere innvandret fra Tyskland og Danmark med avkom som slo seg på handel. Ikke noe så fornemt som skipsredere eller prinsessegifte 'slipsredere', var det likt seg. Vanlige forretningsfolk som Haraldsens, men blottet for rojale forbindelser. Som medlem av Forfatterforeningen slapp vi unna klassebåsen. Der var det vår person og forfatterskapet som telte, ikke herkomst og hjemmemiljø. Trodde vi. Inntil m-l-erne gjorde sitt inntog, programforpliktet til å tjene 'folket', dvs. arbeiderklassen. At flere av de forfatterne de drev klappjakt på, stammet fra denne klassen, bekymret dem lite. Forfatteren Solveig Christov ble foraktelig omtalt som fru direktør Grieg. Professor Beyer burde 'kjeppjages' ut av foreningen fordi han satt i Gyldendals styre. Arbeiderklasselitteratur var det eneste verd å skrive. Denne delen av nasjonen trengte nemlig en særskilt litteratur som kunne åpne deres øyne for nødvendigheten av væpna revolusjon.