BlodsprutIdé og regi: Lars ØynoKoreografi: Lise EgerGrusomhetens teater«Blodsprut» er både tittelen til en ny forestilling av Grusomhetens teater, og et stykke av den franske forfatteren og teatermannen Antonin Artaud (1896-1948). «Blodsprut» har lenge gått for å være uspillbart, noe som nok snarere skyldes sceneanvisningene enn dialogene. Jamfør slutten av stykket: «… Då kjem det fram ei mengd skorpionar under skjørtet til amma, og byrjar å formera seg i kjønnet hennar som svell og brest, blir gjennomsiktig og glitrar som ei sol.» (sitert etter Jan Olav Gatlands oversettelse i «Blodsprut», Artaud i utvalg, Oktober, 1984).Det er da heller ikke en oppsetning av stykket som tilbys ved Grusomhetens teater. Lars Øyno begrenser seg til Artauds åpningsreplikker. Dette har han for så vidt også støtte for hos Artaud, som skrev: «Hva kommer det av at man på teatret, teatret i det minste slik vi kjenner det i Europa, eller rettere sagt i Vesten, alltid skyver i bakgrunnen det som er spesifikt teatralt (…) eller, om man vil, det som ikke hører hjemme i dialogen?».Med utsagn som dette som credo, tilstreber Lars Øyno et nakent teateruttrykk, uten egentlig meningsbærende dialoger, til fordel for å la skuespillernes kropper og stemmer være betydningsbærere. Rommet er videre ribbet for scenografi, selv om kjellerteatret i Hausmannsgate tilbyr autentiske omgivelser som inviterer til en integrerende regi og koreografi. Og det nesten litt katakombeaktige, til kontrasterende bruk av mørke og lys. Forestillingen åpner med at to hvitskimrende skikkelser kommer til syne i trappen til venstre, før de med en besnærende langsomhet beveger seg ned til den mørkelagte scenen og ut på gulvet. «Jeg elsker deg og alt er bra», sier mannen, og etter en lang pause, svarer kvinnen: «Du elsker meg og alt er bra».Lars Øyno lar det samme gjenta seg noen ganger, før kvinnen beveger seg opp mellom stolrekkene. Den «gleden» og «opprømtheten» replikkene signaliserer, blir fort desavuert av en mekanisk replikkintonasjon og maskeaktig fastfrosne ansiktsuttrykk. Da paret like etterpå kler seg nakne, legger seg ned på gulvet og utfører et «samleie», gjøres det på en koreografisk stilisert måte som ikke bare virker avindividualiserende, men hvor de konvulsiviske bevegelsene nesten synes å henvise til at mennesket er fanget inne i et blindt repertoar av artens tidligere biologiske utviklingstrinn. «Adam og Eva ble ikke lenge i paradis» gir følgelig ikke et helt dekkende bilde av eksposisjonen av dette kjærlighetsparet. Det motsetningsfylte forholdet mellom natur og kultur, kan kanskje heller bringe tanken til Zapffe og hans ideer om det tragiske, eller om at mennesket er oppstått som en mutasjon. Like etter, kommer fire skuespillere, hvorav en sitter i bærestol, inn på scenen i et lite opptog. De er kledd i flosshatt og pels.