Finn Gustavsen:«Rett på sak» (1968)«Kortene på bordet» (1979)«Du må bøye nakken i bakdøra og famle i halvmørke på steile og knirkende trinn. Det er lavt under taket, bare langs den ene veggen er det mulig å stå oppreist (…) Kontorene til det fjor-tendaglige blad Orientering, en råk i den kalde krigens isøde. Loftsromsosialistene begynte på bar bakke. De pep med sitt lille vi mot kald krig og mc-carthyisme, mot atomvåpen og opprustning, i en forkjetret og fortiet tilværelse. Men langsomt vokste det fram, åtte år etter starten ble «Sosialisme og Fred» til SF – og tok spranget inn på Tinget.» Det er Finn Gustavsens glimt fra en epoke og eksempel på den kjappe, effektive fortellerstilen han utfolder i memoarbøkene sine. Han er humørfylt og subjektiv, går bak kulissene og strør om seg med fargerike karakteristikker. Om Gerhardsen: «Han er det eneste kjente eksempel på en politiker som har klart å kanonisere seg selv i levende live.» Om den unge Berge Furre: «… litt mysende øyne bak hornbrillene, et magert ansikt og en spinkel kropp – alltid kledd i for store dresser kjøpt billig og med kalosjer som kippet. Men røsten var det kraft i. Malmtungt og sikkert la han fram sine meninger, metodisk og klart. Her hadde vi fått en kar som var røddig i hue.»Gustavsen var arbeidergutt og hadde bakgrunn fra arbeiderpressa. Han begynte i tidsskriftet Orientering i 1953, og blei snart en av lederne for opposisjonen i Arbeiderpartiet. På 1960-tallet blei Gustavsen og Sosialistisk Folkeparti nærmest synonyme begreper. Han veit det, og det er ikke uten stolthet han gjengir et brev han fikk fra Berge Furre, etter at han i 1969 frivillig trakk seg fra Stortinget, og SF gikk på et valgnederlag: «Når skipet forlot dei synkande rottene, måtte vi tapa. For vanlege folk er du framleis SF. Det er og blir meiningslaust at eit av våre største politiske talent i vår moderne historie skal sitja og setja om bøker i eit ombygd hønsehus ved Holmestrand.»Etter Arbeiderpartiets eksklusjon av Orienteringsfolka, blei SF stifta våren 1961. Det nye partiet rulla fram på ei bølge av entusiasme ved valget samme høst. «Nå kan jeg stemme, for første gang på tjue år», sa Johan Borgen. I Oslo blei det nye partiet tredje størst, i Mo i Rana fikk det 20 prosent. Det var et sjokkresultat, sjøl om det ikke blei mer enn 2.5 prosent på landsbasis. «Gråt mitt elskede land», telegraferte en kjent valgforsker fra USA.SFs to representanter på tinget havna mellom Aps 74 og like mange borgerlige. Den reelle konstellasjon var i følge Gustavsen 2 mot 148. Han gjorde seg landskjent og sjarmerte mange med direkte tale og slagferdighet. «Om ikke alle var enig i det jeg sa, var de iallfall overbevist om at jeg mente det jeg sa.» SFs «tredje standpunkt» blei forkynt med fynd og klem; det skulle ikke være noe nytt kommunistparti, men mot all blokkpolitikk, for ensidig nedrusting og demokratisk sosialisme. SFs votering avgjorde utfallet av den dramatiske Kings Bay-krisa i 1963, da arbeiderpartiregjeringa blei styrta. Det blei et fryktelig rabalder, og Gustavsen legger ikke skjul på hvor vanskelig avgjørelsen var. Men da Gerhardsen kom tilbake etter kort tid, med et radikalisert program, var han raskt frampå: «Skulle vi nå få et par-tre regjeringskriser til, så ender det i rene, skjære sosialismen.»SF hadde røtter i den tradisjonelle arbeiderbevegelsen. Med utdanningseksplosjonen på 1960-tallet kommer en ny generasjon radikalere til. Vi får den spesielle norske varianten av ungdomsopprøret og maoistenes forsøk på å erobre SF innafra. «SUF-erne var ikke for unge, men for gamle», skriver Gustavsen. Sett i ettertid er SUF/AKP-fenomenet «på samme tid imponerende og skremmende. Og tragisk. Atskillige tusen unge, dyktige og innsatsvillige norske ungdommer som kunne ha tjent sosialismen på demokratiets og norsk virkelighets grunn, har brukt tiår på å kjempe for et vrengebilde av sosialismen.»Men samtidig vokste også hans skepsis til det han kaller «kontrastene» (kretsen rundt det nymarxistiske tidsskriftet Kontrast) og hele den nye hangen til intellektualisering av politikken. «Jeg blir ansett som en lettvekter i teoretiske og ideologiske spørsmål, og det er jeg nok. Men i 1970 hadde jeg for lengst høstet den erfaring, som skulle bli styrket, at mange sosialisters evner til å teoretisere sosialismen ofte er omvendt proporsjonal med deres evne til å praktisere den.»EU-kampen og folkets nei resulterte i ei tilsynelatende mektig samling av venstrekreftene i Norge. SF, NKP og utbrytere fra Arbeiderpartiet gikk sammen i Sosialistisk Valgforbund (fra 1975 Sosialistisk Venstreparti), som i 1973 sendte 16 representanter inn på Stortinget. Optimismen var stor, men kortvarig. Snart kunne media gasse seg i ødeleggende intriger mellom partene, krydra med sekteriske konflikter om synet på Sovjet, «den vitenskaplige sosialismen», etc. Allerede ved kommunevalget to år etter var oppslutninga gått drastisk tilbake. «I 1972/73 var det ikke noe alternativ til å forsøke en samling», skriver Gustavsen. «Mange politisk engasjerte mennesker følte det som om ingenting kunne bli som før.» Ved nylesing av bøkene hans, blir jeg likevel forundra over hvor langt de gamle SF-erne var villige til å strekke seg og sitt tredje standpunkt, i iveren etter å slå seg sammen med kommunistene. «Forbrødringssvindel», kaller Gustavsen det som skjedde; han skjønte tidlig at NKP ikke ønska noen enhet. Men også han lot seg ei stund rive med. «Huset er bygd, la oss male det rødt og flytte inn i det!», erklærte han på samlingskongressen i mars 1975. Men han blei sittende taus, forteller han, «da resten av kongressen eksploderte i kunstig glede over det de ville tro var en reell partisamling».Seinere la Gustavsen seg åpent på tvers, og kom i et kraftig motsetningsforhold til partileder Berit Ås. Han mente partiet var på viddene i forhold til vanlige velgere, og trakk seg fra stillinga som parlamentarisk leder. Han motsatte seg nedlegginga av Orientering, men kom i mindretall. I 1976, da også Sosialistisk Folkeparti formelt skulle nedlegges, var tonen iskald. «SF er dødt – for ikke å si drept – vi er samlet for å skrive under dødsattesten», sa Gustavsen. «Jeg har mistet all tro på SV.» Han la til at han ikke var kandidat ved stortingsvalget. Høsten 1977 reiste han til Mosambik som Norad-representant. Men før det rakk han å bli trua med riksrett, etter at han sammen med Berge Furre offentliggjorde den hemmelige Loran C-rapporten, som avslørte norsk medvirkning i USAs framskutte atomvåpenstrategi.