Redaktør Bjørgulv Braanen skreiv en leder i Klassekampen 9. februar der han kommenterer forslaget fra Aps kvinnebevegelse og flertallet i SVs programkomite om at kvinner skal bestemme i abortspørsmålet også fra 12. til 16. uke. Braanen advarer. Han sier at nemnder riktignok «ikke er det beste», kanskje kvinnene i stedet skal til rådgiving (obligatorisk, regner jeg med, siden det i dag er en mulighet, men ikke tvang). Han mener terskelen godt kan være «noe høyere» – for kvinnen – «etter de tre første månedene». Dessuten sier han: «I Norge er vi i den heldige situasjonen at vi har en lov om selvbestemt abort som har svært bred støtte i befolkningen, noe som har umuliggjort alle forsøk på omkamp fra KrFs side. Det er et argument for å gå forsiktig fram i denne saken.»Til det første: Så lenge abort er lov, som den er til 18 uker, – hvorfor er «andre» bedre egna enn kvinnen sjøl, til å bestemme om hun skal føde og sørge for et barn? Hvorfor skulle fremmede, med hjelp av lov om tvungen rådgiving, gi bedre råd enn dem hun gir seg sjøl? Ligger hun ett hakk under «andre» i evne til å ta gode avgjørelser for seg sjøl og et barn? Hvis ja, – hvem er «andre»? Har de bedre moralske og mentale kvaliteter? Er hun barnets fiende, slik at «andre» må inn og ta fra henne retten til å avgjøre? Til det andre: Hvorfor er det tilsynelatende så stor, alminnelig enighet blant stortingspartiene om å ikke gå inn for å endre abortloven? Det er fordi det har vært full krig i mange tiår om ett spørsmål: Hvem skal bestemme over kvinnen? Hun selv? Eller er andre bedre skikka? Da abortloven ble vedtatt i 1978, ble kvinnen for første gang tilkjent full status som et tilregnelig menneske. Det er denne ideen det er brei tilslutning til. Men den har brei tilslutning utelukkende fordi det har vært noen som i nesten hundre år har ført denne kampen og denne argumentasjonen. Mot kirkas folk, teologer, prester og biskoper, Høyre og Kristelig Folkeparti, stortingsfolk, redaktører og leger – mot hele makta. Abortloven av 1978 ble da også vedtatt med bare én stemmes overvekt i Stortinget i 1978.Om oppslutninga om sjølbestemt abort er stor på Stortinget og i befolkninga, er det samtidig store organisasjoner og miljøer som er mot abortloven og som er klare for omkamp. Ideen er: Kvinnen er barnets fiende. Derfor må hun ikke bestemme. Abortkampen er slett ikke over. Jorun Gulbrandsen er leder av AKP