Det kommer nå forslag om at USA skal trekke seg ut av Irak forholdsvis raskt, om enn i ordnede former, fra folk i den amerikanske politiske eliten, slik som den kjente militærhistorikeren Edvard Luttwak i Foreign Affairs. Med slike forslag nærmer man seg et hovedpunkt hos kritikerne av krigen – USAs tilstedeværelse øker i seg sjøl kaoset og motstanden i Irak. For de som bestemmer USAs politikk – og Luttwak hører ikke til dem – er problemet at USAs mål med invasjonen reelt sett ikke var demokrati, men kamp mot terrorisme (slik USA definerer den) og kontroll med den politiske utviklinga i Midtøsten, herunder en endelig løsning av Palestina-problemet på staten Israels premisser. Disse målene kan også oppnås uten demokrati i Irak. Vi kan med andre ord godt tenke oss et scenario der USA blir stående i lengre tid i Irak og der Irak styres av en koalisjon bestående av den amerikanske ambassade, med terroristen Negroponte som ambassadør (jfr Erling Borgens tv-program om hans meritter i Mellom-Amerika forleden dag), og av sentrale irakiske maktgrupper, det hele bak en skinndemokratisk fasade. Disse overordnede målene kan trolig være lettere å nå uten demokrati i Irak. Ved fritt valg, ville Irak neppe bli verken pro-amerikansk eller pro-israelsk. Det realister som Luttwak ser klart, er at USA må ha hjelp for å holde styr på de irakiske massene. Her er det ikke lenger plass for noen naiv korsfarer-ideologi om jublende masser som kommer befrierne i møte med amerikanske flagg. USA må inngå allianse med dem som kan øve innflytelse over massene. De shiitiske partiene kommer her i en nøkkelrolle. I Irak handler det ikke om en enhetlig nasjonal overklasse som i allianse med fremmede militærstyrker står imot en samlet nasjonal-demokratisk front. Situasjonen er dermed ikke slik den mer eller mindre var i tidligere revolusjonære konflikter i den tredje verden, som i Kina eller Vietnam. Det finnes ikke noen irakisk nasjon, men kun folkegrupper som har levd sitt eget liv isolert fra hverandre. Skillelinjene er dels religiøse og dels basert på klaner og stammer, altså det vi kunne kalle føydale. Unntaket fra dette er massene av fattige som har vandret inn til de store byene, særlig Bagdad, som følge av oppløsning av stamme-felleskapet på landsbygda og en modernisering av landet under baath-regimet. Dette er sjølsagt et viktig unntak og det er her vi finner de sosiale forutsetningene for et virkelig demokrati – et demokrati som bare kan vinnes dersom disse fattige massene også opplever et sosialt framskritt. Det er her vi finner det sekulære Irak, mest befridd fra religiøse og føydale bånd. For de maktelitene som bygger på klaner og på religion, kan demokrati bety undergraving av deres maktbasis. De foretrekker derfor et «demokrati» der massene lydig følger sine ledere. På disse premissene vil en allianse med USA være mulig, fordi USA primært vil ha innflytelse – ikke demokrati. Dette vil heller skape et skinndemokrati enn et demokrati. Akkurat nå er alt i flyt i Irak. Vi kjenner ikke valgresultatet. Men alt tyder på at valgets funksjon vil være å konsolidere en maktstruktur med litt demokratisk legitimitet. De enhetlige listene av kurdere og især shiitiske høygeistlige, vil dominere nasjonalforsamlinga. Shiitene med ayatholla Sistani i spissen presset på for tidlige valg. Ikke fordi de var demokrater av prinsipp, men fordi deres kalkyle var at valg raskt ville gi de religiøse shiitene en enorm politisk gevinst. Et virkelig fritt valg med en åpen valgkamp, ville i langt større grad fått fram motsetningene, særlig innad i de shiitiske folkemassene. De høygeistlige har ingen interesse av dette, fordi deres åndelige og økonomiske makt er religiøst forankret. Paradoksalt kan vi nå oppleve at disse og okkupantmakta USA «finner hverandre» i en felles interesse av ro og orden i Irak.