Den nye flyplassen i Tel Aviv er imponerende, men de unge Mossad-agentene er med sine spørsmål like irriterende som tidligere. Besøkende stod som vanlig i kø for å la okkupasjonsmaktens voktere granske deres bagasje og bærbare datamaskiner, spørre om planlagte kontakter og overnattingssteder. Jeg venner meg aldri til disse møtene med sikkerhetstjenestene i Israel. Kun i unntakstilfeller får man noen som helst menneskelig kontakt med disse robotaktige og lydige tjenere for den israelske stat. Jeg har for tiden et toårig engasjement i Palestina, og passer som vanlig på å oppdatere meg om hva som skjer, snakke med gamle venner og forsøke å forstå hva som rører seg blant politikere og aktivister. Stemningen domineres av at Yassir Arafat er borte, og på kafeene spekuleres det fortsatt i om han ble forgiftet. Mange vil gjerne tro at det var Israel som stod bak lederens død. Ved graven utenfor hans gamle og bombede kontorer i Ramallah står æresvaktene og tar i mot en strid strøm av kranser som representanter fra hele verden kommer med. Bilvrak og annet skrot er ryddet bort, men det ser ut til at noen av de bygningene som det israelske flyvåpenet la i grus kommer til å stå som minnesmerker om de dager Arafat var i husarrest. Det minner om den kinesiske ambassaden i Beograd som amerikanerne bombet i 1999. Der har de fortsatt ikke sopet glasskårene bort fra fortauet.