Så er vi der igjen: Hvor julemiddagene med tilhørende debatter mentalt må fordøyes – og dette på samme tid som bunken av januar-regninger gjør oss skjelvende og svimle – for øvrig uten sammenligning, men begge deler gir oss noenlunde samme sikksakk-smil over blekfete vinteransikter. Og begge deler må man hanskes med, enten man liker det eller ikke. Denne gangen ble juleribben satt i full lås i radikal hals da enkelte av festdeltagerne høyt og tydelig erklærte at de prinsipielt var mot streik, og særlig var de mot heismontører som kun hadde et mål med sine aksjoner: Nemlig å gjøre livet svært vanskelig for de som sårt trenger fungerende heis. Slike kommentarer lanseres med en selvfølge mot vår del av bordet; at dette vil sette ribbe fast nettopp i våre venstreradikale halser er noe alle vet, og selvsagt bety at vi i akevitt-stemning vil argumentere tilbake i dannet harnisk etter at tungt svelg fjerner ribbe fra stemmebånd. Festen er i gang! Slik skapes stemning rundt en julemiddag! Varme og nærhet. Nyansert samtale. Jada. Og som vanlig er det først nå i januar det virkelige innholdet i debatten synker inn, og setter vi den sammen med alle de andre gangene festdeltagere på den private arena synger ut sitt hat mot alle våre politiske idealer, må vi nok en gang stille det store spørsmålet: Hvorfor er så mange av de norske arbeiderne så uendelig fjernt orientert fra venstresidens meninger og mål? Hvorfor provoserer vi dem så voldsomt?