Debattens vinder har igjen feid over universitetene, blant annet i Oslo. Spørsmålet om lederne ved HF-fakultetets institutter skulle velges eller tilsettes, ga god anledning til å flagge prinsipielle synspunkter på hvordan akademisk utdanning og forskning generelt (ikke) bør styres. Mange frykter at markedskreftene får for stor makt, og at det akademiske selvstyret undergraves. Ekstern representasjon i universitetets styrende organer er blitt en yndet skyteskive i denne sammenheng. Mange tar klart avstand fra at kommersielle kriterier skal være bestemmende for hva slags utdanning og forskning som prioriteres og belønnes. Opp mot dette settes en vurdering av universitetenes virksomhet basert på kvalitetskriterier og (som i oppropet mot Ryssdal-utvalget) «forskning som ikke er styrt av annet enn forskeres kritiske jakt på ny kunnskap». Debatten er viktig. Men er det ikke noe som mangler? For hva blir alternativet til markedskreftenes inntogsmarsj? Å kjempe for at interne vitenskapelige kriterier og tradisjoner får gjøre seg gjeldende uforstyrret av krav om samfunnsmessig nytte? Å overlate styringen av universitetene helt til de som har sitt daglig virke der? Å bevare de akademiske institusjonene slik som (man tror) de en gang var? Man kan selvsagt lure på hvor realistisk en slik strategi er. Men man kan også spørre seg hvor ønskelig det er å besvare den nyliberale reformbølgen på denne måten. I alle fall hvis man har en visjon om mer demokrati og dermed mer politikk som alternativ til en utvikling der markedet og økonomien dominerer samfunnslivet stadig sterkere. Utviklingen, formidlingen og bruken av vitenskapelig kunnskap er av fundamental betydning for hele samfunnet. Den vitenskapelige og teknologiske utvikling er full av mulige konsekvenser – på godt og vondt – på de forskjelligste områder: økonomisk og økologisk, politisk og kulturelt. Universitetene er for lengst opphørt å være eksotiske tilholdssteder for en eksklusiv elite, de er blitt masseuniversiteter. Når så store deler av ungdomskullene (29 prosent) tar høyere utdanning, er det ikke bare mange som berøres av det som foregår på universiteter og høyskoler. Det er også mange som mener seg meningsberettiget om hva slags utdanning som tilbys der. Sosiologen Daniel Bell pekte for over 30 år siden (i «The Coming of Post-Industrial Society») på at vitenskapen er blitt en så sentral, stor og pengekrevende institusjon at den ikke har det samme selvsagte krav på autonomi som en karismatisk bevegelse av frittenkende intellektuelle. Slike påpekninger gir ikke grunnlag for noen enkle og entydige konklusjoner, men kan tjene som utgangspunkt for mer tvisyn i debatten om de akademiske institusjonenes styreform.