Jeg har sett «The Phantom of the Opera» på kino, og fått frysninger på ryggen mens den unge og talentfulle, men foreldreløse, Christine Daaè lar seg føre ned i labyrinten under operahuset av ham hun håper og tror er gjenferdet etter hennes kjærlige far. Nede i katakombene forstår hun at skikkelsen ikke er hennes fars engel men snarere en djevel av et vansiret monster. Det er et sinnsforstyrret geni, døv for alt annet en sin eget geniale musikk. Den som har hjulpet henne med å utvikle sitt store talent, viser seg å være både utilregnelig og hensynsløs. Fortellingen har blitt sammenlignet med «Faust». Stykket har i dag status som verdens mest innbringende produksjon for teater eller film, og har spilt inn 20 milliarder kroner verden over. Musikalen bygger på en roman fra 1911 av Gaston Leroux. Romanen ble første gang til film i 1925, siden har den blitt til seks filmer og fire musikaler. Populærkulturelle historier kan sammenlignes med folkeeventyr. Eventyr og myter sier noe essensielt om den mytiske mentaliteten til dem som liker å høre historiene og fortelle dem videre. Slike populære fortellinger er ikke mat for tanken, de er for enkle til det, men de er mat for følelsene som snakker i store, enkle bilder. Som speilbilde av en slik mentalitet er verdens mest innbringende teaterproduksjon per definisjon ganske spennende. Operafantomet er jo et musikalsk geni, så hvordan kan han da være negativ? Dette er både eventyrets og Christines store spørsmål. I vår verden, hvor man ukritisk dyrker konkurranse og individualitet, burde jo et hvert talent som er større og bedre en alle andres anses som et ubetinget gode. Svaret ligger kanskje i Christines rivalinne. Operaens «prima donna» er allerede besatt av operademonen, som driver henne ut over alle rimelighetens grenser for å få utfolde sitt talent. Christine dras også mot sitt store mørke talent. Først når hun ikke lenger greier å skjule for seg selv at talentet hennes er ansvarlig for mord, besinner hun seg og gifter seg med operaens høye beskytter; Grev de Chagny – som jo tenker på hele operahuset, og alle ansattes ve og vel. Historisk dukker fortellingen opp parallelt med at samtiden begynte å dyrke individualitet fremfor fellesskap, talent fremfor plikt. Men hadde Christine vært en Christian, ville historien neppe vært like populær. «The Phantom of the Opera» fortelles i kvinnenes århundre. Vi kan derfor lese historien som en populær myte om hva som skjer med kvinner hvis de lar seg besette av et krevende og hensynsløst talent; de mister evnen til å sette fellesskapets beste over egne behov. Slik kan eventyret være en reaksjonær pekefinger, om farene som truet Christine da hun nesten ble karrierekvinne, før hun reddet seg inn igjen og ble selvutslettende hustru og mor. Man kunne imidlertid også si at eventyret bruker kjønn symbolsk, som bilde på ulike sider av et menneske. Det feminine brukes her for å representere menneskets uselviske og rene sider, som et korrektiv til den rådende mytiske mentalitet. For hadde Faust vært skrevet i dag ville vi neppe skjønt det moralske dilemmaet. Vi som lever i en tid der hvor «survival of the fittest» utgjør den største fortellingen, vi kan ha vanskelig for å forstå hva som er galt i at en mann inngår pakt med djevelen – så lenge han blir best? Helene Næss er religionshistoriker og skriver om religionsrelaterte emner på tirsdager i Klassekampen.