Sosialpolitikken i Norge ser ut til å være inspirert av Matteus-prinsippet: «For den som har, han skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han lille han har» (Matt. 13.12). Når smulene fra de rikes bord skal fordeles, skilles det mellom «verdige» og «uverdige» trengende. Uverdige er de som ikke kan brødfø seg selv, som er henvist til den ydmykende kanossagangen på sosialkontorene eller til regelrett tigging. I essayet «Om fattigdommen» («Forgreininger», 2003) tar Thure Erik Lund et oppgjør med velferdsstatens håndtering av de fattige:Det blir stadig færre som respekterer de fattige. Fattigdommen er en skam. De fattige blir sett på som late, udugelige, narkomane, syke, feite, som TV-avhengige, som tullinger som sløser bort penga (…) fattigdommen som fenomen (blir) betraktet som noe kriminelt, noe vi burde utrydde, for det er en skam, de fattige skjemmer ut gatebildet, ødelegger statistikkene, og setter velferdssamfunnet i et pinlig lys (s.144)Til tross for den øredøvende politiske konsensusen om å bekjempe sosial og økonomisk nød, har ikke ett eneste parti vist vilje til å foreta det radikale grepet som kan løfte mennesker ut av fattigdomstilværelsen. I sitt forslag til nytt arbeidsprogram anvender for eksempel SV besvergelsesformularet å «avskaffe fattigdommen» uten så mye som å antyde hvordan dette skal skje (annet enn ved å «forsterke» Aetat, som for lengst har solgt sin sosiale samvittighet og overlatt all tjenesteproduksjon til markedet). Denne formen for magisk tenkning, som ikke engang tangerer problemene de foregir å skulle løse, er alt som er kommet ut av «fattigdomssatsingen». Hittil har regjeringens kamp mot fattigdom vært en kamp mot de fattige. De fattiges situasjon er blitt systematisk forverret gjennom usosiale kutt i velferdsordninger. Listen over innstramminger som i særlig grad har rammet fattige mennesker, er lang: Dagpengeordningen er blitt kraftig strammet inn. Utviklingen på arbeidsmarkedet kjennetegnes av tiltakende utestenging, marginalisering og utstøtning. Funksjonshemmede og minoritetsspråklige diskrimineres og utgjør den nye underklassen. Den nye arbeidslivsloven foreslår å liberalisere adgangen til midlertidige ansettelser og overtidsarbeid, noe som vil kunne skape annenrangs arbeidstakere med usikre lønns- og arbeidsbetingelser. Kravene til å innvilges trygdeytelser er blitt skjerpet, sykelønnsordningen strammet inn og rehabiliteringsperioden forkortet. Ved utgangen av august 2004 var nærmere 26.500 nordmenn langtidsledige, en økning med 77 prosent på under fire år (i følge tall fra professor i sosialøkonomi Rolf Brunstad, gjengitt i Dagsavisen 21. september i fjor). Blant annet som en konsekvens av at inntektsgrunnlaget for å motta dagpenger er hevet betraktelig, øker antallet (langtids) sosialhjelpsmottakere. Særlig gjelder dette unge mellom 16 og 24 år og minoritetsspråklige arbeidsledige, som står i fare for å sosialiseres inn i uverdige klientroller. Stadig flere oppsøker dessuten sosialkontoret for å søke om bostøtte når husleia mangedobles. Som om ikke dette var nok, øker (ifølge beregninger utført av Lindorff) gebyrene på fattigdom ved at de som tjener under 150.000 vil betale cirka 260 millioner i inkassogebyrer til staten i 2005. Dermed spises hele regjeringens såkalte fattigdomssatsing på 250 millioner kroner opp! Manglende arbeidslivstilknytning er hovedårsaken til fattigdom. Uten at man sikrer en anstendig inntekt til arbeidssøkere under (kortere eller lengre) ledighetsperioder, vil alle forsøk på å redusere fattigdomsproblemet være nytteløse og resultere i at sosialt og økonomisk vanskeligstilte mennesker påføres et varig stigma. Dersom vi ønsker å motvirke en samfunnsutvikling som fører til at mange mennesker må avstå fra alminnelige velferdsgoder og opplever sin menneskelige verdighet truet, må vi som fellesskap være villige til å ofre noe. Den «fattigdomsbekjempelsen» vi hittil har vært vitne til, har i realiteten vært et angrep på de fattige. Funksjonshemmede, trygdede, syke, lavlønte, arbeidsledige og sosialhjelpsmottakere må nøye seg med å svelge skammen og la seg formane av de overmette! I dag er situasjonen den at det er de fattige som må klare seg med mindre, jenke og moderere seg og oppfylle stadig flere vilkårlige krav for å få til smør på brødet:Det å appellere til fattige menneskers samvittighet om at de må prøve å forandre seg, er jo såre enkelt, fordi det er ingen andre enn de fattige som er i stand til å jenke seg. Man kan jo prøve å be moderne rike mennesker om å utvise samvittighet, litt medlidenhet og moderasjon. Ja, prøv det. Vel. De gir ikke ved dørene! (Lund 2003, s. 148). Det er på tide å utfordre venstresiden i norsk politikk til å tenke nytt og ta et krafttak for de fattige. Hvis ikke står deres ord knapt til troende. Det som må til er en omlegging av hele sysselsettings- og sosialpolitikken som kan sikre alle et verdig liv og en anstendig minimumsinntekt. Lite tyder på at situasjonen på arbeidsmarkedet vil snu med det første. Den høye langtidsledigheten og det alarmerende antallet som står utenfor arbeidsmarkedet (cirka 750.000 når vi legger sammen registrert ledige, personer på uførepensjon, avtalefestet pensjon, sykepenger, attføring og rehabilitering, arbeidsmarkedstiltak og sosialhjelpsmottakere, jf. NOU 2004:13) utgjør en tikkende bombe som når som helst kan detoneres. Den allmenne samfunnsutviklingen i Norge kjennetegnes av en storstilt nedbygging og privatisering av offentlige hjørnesteinsbedrifter (Veivesenet, NSB, Posten og så videre). Vitale samfunnsoppgaver overlates til det frie markedet, hvor private aktører styrt av kortvarige profitthensyn står klare til å forsyne seg av fellesskapets ressurser. I kjølvannet av denne utbyttingen følger et tusentalls arbeidsledige. Det er de som må betale prisen for et vinningskapitalistisk system på autopilot.