Mikkel McAlinden:FotografiStenersenmuseet, 14. januar-27. mars, Galleri K 14. januar-13. februarVandreutstillingen med Mikkel McAlindens fotografier som nå vises i Stenersenmuseet har for alvor gjort McAlinden kjent for et større norsk kunstpublikum. Sammen med skogsfotografiet «Hans og Grete», som var montert på sentralbanestasjonens fasade i forbindelse med Høstutstillingen i 2003, har «Kyss» og flere andre av McAlindens nyere fotografier etablert seg i sentrumsnære områder av kunstoffentlighetens hukommelse. Utstillingen, som nå har ankommet Oslo, viser McAlindens bilder fra de siste 20 årene, og åpnet samtidig med at McAlinden viser helt nye arbeider i Galleri K på Skillebekk. Estetisk sett er McAlindens bilder både tiltrekkende og tilsynelatende lettfordøyelige, omtrent som en visuell BigMac. Det fotografiske språket han benytter seg av er det samme som vi kjenner fra reklameplakater og moteblader. McAlindens bilder er like glossy og overflatiske. Men de engasjerer umiddelbart tilskueren i en logisk-geometrisk-ontologisk lek, hvor man blir bedt om å ta stilling til hvilke deler av bildet som egentlig kan henge sammen med hverandre. Dette i motsetning til motebladbildene. Leken foregår i første omgang på et plan som befinner seg bortenfor tilskuerens bevissthet, og borger for en særegen tiltrekningskraft, ikke helt ulik illusjonistens eller rottefangeren fra Hammelens. I andre omgang går leken over i en bevisst gjettelek om hvordan kunstneren har fått det hele til å henge sammen. Tematisk sett vandrer McAlindens bilder omkring i et avsjelet og fremmedgjort landskap. Det finnes ingen inderlighet i avbildingen av noen av motivene, om man ikke skal regne med bildene av Kendo-krigeren fra kunstnerens alle første fase. Det er naturlig å sette denne avsjelingen og fremmedgjøringen i sammenheng med McAlindens virkelighetslek. Objektene i kunstnerens bilder har ingen underliggende realitet, de er bare sjablonger som kan omkalfatres og flyttes rundt fra fotografi til fotografi. Dette er åpenbart sant på et helt konkret plan, i kraft av at McAlindens fotografier faktisk er sømløse kollasjer, satt sammen med elementer fra flere ulike fotografier, men kanskje er det også sant på et dypere plan, i den forstand at den verdenen McAlinden rapporterer fra er nihilistens fremmedgjorte, avsjelede og uvirkelige verden.