Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Fra union til en ny union?

Øystein Rian

I mesteparten av vår historie har vi i Norge strevd med å få være herrer i eget hus. EU-tilhengerne og andre kritikere av norsk nasjonalfølelse kappes om å kritisere norsk selvgodhet. Men selvgodheten har vært mye større blant dem som i lange perioder har dominert Norge: eliten i nabolandene som vi var i union med og eliten i Norge som unionskongene plantet inn i landet. De var makthavere både i politisk og kulturell forstand. Når de følte seg utfordret, trakk de fram argumentet om at nordmennene avviste den høyere europeiske kulturen og var selvgode. Slik er det også i dag.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

De usynlige barna

Gunnar Thorenfeldt

De eneste som ønsker barn og ungdom velkommen i sentrum av Oslo, er butikksentrene. I rapporten «Fra bakgården til Oslo City» viser forskerne Guro Voss Gabrielsen, Mina Hauge Nærland og Cecilia L. Stokkland hvordan Oslo City er en magnet på sentrumsbarna så snart de har forlatt bakgården. Senteret er et torg, men uten demokratiske avgjørelser og diskusjoner. Oslo City har en langt mer offensiv holdning til barn og unge enn noe offentlig rom i Hausmannsområdet. I flere tiår har Oslo kommune drevet en ungdomsfiendtlig politikk i sentrum. Holdningen har vært at barn og unge skal holde seg utenfor sentrum, og heller bevege seg i utkantstrøkene «hvor de hører hjemme». Men som rapporten konkluderer – barna kommer uansett. Det nytter ikke planlegge seg vekk fra barn eller barnefamilier. Og heller ikke ungdom. Derfor er det viktig at kommunen begynner å ta ungdom og barn på alvor. De har like stor rett til å være i byen som oss andre. Derfor må man legge forholdene til rette. Hvor er ungdomsklubbene, rullebrettparkene og uteområdene? Det nytter ikke å sende dem til marka når snøen er borte og alle vennene henger på Oslo City. «Slike sentrumsmiljøer egner seg ikke for barnefamilier,» sier en av Olav Thons ansatte på direkte spørsmål fra forskerne. Egnet eller ikke, fant forskerne i underkant av 300 barn i alderen 0 – 15 år som har sin oppvekst i området. Totalt antall beboere anslås å være cirka 3400 personer. I rapporten har barna tegnet og fortalt hvordan de leker og beveger seg i nærmiljøet. Foreldrene har svart på spørsmål om sitt og skolens nærmiljø. Ifølge forskerne opparbeider barna seg en unik urban kompetanse. De håndterer ukjente mennesker, trafikk, en multikulturell virkelighet i Oslos desidert folketetteste område hver dag. Like fullt blir de oversette i plansammenheng. Eller som forskergruppa skriver «Gå ned på knærne. Still deg i krysset Hausmanns gate/Storgata. Ta alle penger og kort ut av lommen, og tenk deg at du ikke er særlig velkommen på kafeer og i butikker.» Da opplever du hvordan det er å være barn eller ungdom i Oslo sentrum.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Ei kule uten ordre

Halfdan Wiik

To historieprofessorer har hatt en debatt gående om hvorfor svenskene ikke gikk til krig for å stoppe det norske sjølstendighetsstrevet. Mens den ene framhever den demokratiske utviklinga, mener den andre at det var norsk opprustning som holdt søta bror fra å prøve seg. Jeg har ikke tenkt å blande meg i den professorale disputten. Men vi skal vel ikke helt glemme innsatsen til den svenske arbeiderbevegelsen og den seinere svenske statsministeren Hjalmar Branting i denne sammenhengen? Branting tok opp kampen mot den storsvenske krigerskheta alt under krisa i 1895, da han i sin 1.mai-tale sa at dersom noen ville la de svenske geværer marsjere vestover, «så må den som bär ansvaret också kunna säga sig, att måhända nere i samhällets breda lager någon kan falla på den tanken att upphäva sig själv till domare och med en kula utan order söka förebygga att tiotusen kulor på order avfyras för att lemlästa vänner och bröder». 8. juni 1905, dagen etter den norske uavhengighetserklæringa gikk Branting igjen til angrep på kongen: «Mot enstämmig storting och enstämmig folkvilja, utan någon norsk mans råd, satte kung Oscar sitt nej mot Norges klara och fulla rätt. Han drev norrmännen til valet, om de vilja själva styra sitt eget land, eller om en oansvarig kung, på stämningar och råd från en svensk överklassklick, skall kunna hindra norska folkets bestämda, enstämmiga, oryggliga vilja.» Titusener arbeidere over hele Sverige demonstrerte til støtte for Norges frihetskamp og for en fredelig løsning på konflikten. Stockholms arbetarkommun erklærte at bruk av vold mot Norge ville være «ett brott mot civilisationen och högförräderi mot fäderneslandet». Socialdemokratiska ungdomsförbundet greip tilbake til Brantings tale fra 1895 og sendte ut et opprop til «Sveriges arbetande ungdom att det är dess plikt att vid en eventuell mobiliseringsorder vägra innställa sig under fanerna, väl vetande att vapnen – om de skulle riktas mot nogon – ikke borde riktas mot norrmännen».Om Branting og arbeiderbevegelsen med dette bidro til å hindre krig, veit ikke jeg. Men det var i alle fall en flott holdning og modig manns tale, vel verd å minnes i jubileumsåret.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn