Resolusjonen av 13. april 1835 betydde at den norske regjeringen ble representert ved avgjørelser om internasjonale traktater som Sverige undertegnet på vegne av unionen. Men siden det var unntatt offentlighet, var det i realiteten ingen kontrollmulighet for det norske Stortinget. Paragraf 75g i grunnloven, som den svenske kongen hadde diktert, sikret dette. Til og med etter unionsoppløsningen var Stortingets rolle begrenset til etterprøving og kontroll. Paragraf 75g hadde overlevd. Initiativet lå hos den norske regjeringen. Først med loven som etablerte utenriks- og konstitusjonskomiteen i 1925, tok de folkevalgte kontroll over utenriksdepartementet og utformingen av norsk utenrikspolitikk. Utenrikspolitikken handlet om sikkerhet og handel, men etter unionsoppløsningen var de nasjonale oppgaver å bygge industri, nasjonale markeder, velferdsstat. Derfor økte den norske tollbeskyttelsen og innlandspolitikkens betydning. Landet skulle bygges, gjennom norsk einerskap og kontroll med naturressursene, en industrialiseringspolitikk med tolløkninger, hjemfallsrett og offentlige lønnete industrispioner som sikret teknologi og kunnskapsoverføringer. Velferdsstaten lot offentlige tjenester og infrastruktur være et politisk anliggende. 50 prosent av arbeid og produksjon i Norge ble holdt utenfor markedet og sikret slik en investering i samfunn og befolkning, både i distrikter og byer. Over tid fikk de berørte parter delta i beslutninger som angikk dem blant annet gjennom arbeidsmiljøloven, plan-og bygningsloven og deltakerloven. For mange frigjøringsbevegelser i utviklingsland var den norske og nordiske fleksible modellen noe de ønsket å tilpasse sin egen nasjonsbygging. Under globaliseringen og den globale kapitals behov for stadig ekspansjon og økende avkastning har vi fått WTO. WTO utvider det som anses for å være marked. Ekspansjonen av WTOs dekningsområder betyr at politikk som tidligere har vært nasjonal har blitt handelspolitikk og dermed utenrikspolitikk. Vi kan ikke så lett skifte politikk ved å skifte regjering. Få i Stortinget har kunnskap om at og hvordan sentrale politikkområder har blitt utenrikspolitikk.