Journalist Jon Hustad har i Klassekampen torsdag 13. januar et infamt angrep på Knut Olav Åmås og de tre personene som skal vurdere hans Olav H Hauge-biografi for dr. philos.-graden – Idar Stegane, Toril Moi og undertegnede. Alle fire frakjennes moralsk integritet: Åmås har levert arbeidet sitt til vurdering der han regnet med minst motstand og ikke der det faglig hører hjemme. Stegane har vært «hovudkjelde» for arbeidet, og burde derfor ikke vurdere det. Toril Moi er «nær venninne» av Åmås og følgelig inhabil, liksom jeg er inhabil fordi jeg er en «god venn» av ham. Alt dette er ganske enkelt feil. Jeg hadde min første (og hittil eneste) egentlige samtale ansikt-til-ansikt med Knut Olav Åmås i september i fjor, på et seminar om kulturjournalistikk og kulturpolitikk ved vårt institutt. Det skal nok mer til før noen blir min «gode venn». Toril Moi har en annen faglig bakgrunn enn ham og har vært bosatt i utlandet de siste 25 år eller så. Hun kommer ikke fra Odda, og er i motsetning til Åmås både heterofil og gift. De to kjenner hverandre fra noen treff i Samtidens redaksjonsråd, og de er ikke uvenner. Men å kalle Moi en «nær venninne» er rett og slett helt feil. At hun for et antall år siden kort kommenterte et radikalt annerledes utkast til det som etter hvert ble teorikapitlet i boka om Hauge, har ingen relevans for spørsmålet om habilitet ved vurderingen av det endelige arbeidet som helhet. Idar Stegane er også blant de 107 personer som takkes til slutt i boka, sammen med dusinvis av andre som har vært muntlige kilder, diskusjonspartnere og leverandører av tips om skriftlige kilder. At han avslo å anmelde boka i Klassekampen (hvorfor ble han spurt?), er jeg glad for, uansett hvilken begrunnelse det nå sies han grep til. Hadde han sagt ja, ville han nemlig ikke vært brukbar i den aktuelle komiteen. Som det framgikk av Guri Kulås' greie oppslag om saken 12. januar, er Moi med i komiteen som biografiekspert, Stegane som Haugeekspert og undertegnede som medieviter og sosiologisk orientert kulturhistoriker med bakgrunn i nordisk litteraturvitenskap. Hovedsaken ved en disputas er at et stort arbeid underkastes den grundigste, mest kompetente kritiske saumfaring i full offentlighet som finnes innenfor kulturområdet over hodet. Og blir det disputas, noe som ennå ikke er sikkert, blir den med denne komiteen god. Ideen om å levere boka til vurdering for doktorgraden ble først offentlig lansert av enkelte mer og mindre akademisk kompetente anmeldere. Deretter mottok Åmås oppfordringer fra ulike universitetsmiljøer om å levere hos dem. I september fikk han slik oppfordring også fra oss, og vi er glade for at han så valgte som han gjorde. Arbeidet er havnet på rett sted. Det syns ikke journalist Hustad, som mener seg berettiget til å fortelle oss hva som hører hjemme i medievitenskapen. Der skal en begrense seg til det han kaller «medias kjerneverksemd». Hva han mener med dette, og hvorfor, er ukjent og i og for seg likegyldig. Jeg for min del, som var med på å lage norsk medievitenskap midt på 80-tallet, har faktisk alltid sagt at medievitenskapen skal ha rom for lyrikkforskning. Og i Vinduet nr 2, 1985, skrev jeg om hvordan den framvoksende medievitenskapen «ikke bare er et oppsamlingsheat for forsømte medier i humanistisk kunst- og kulturforskning (radio, TV, film etc.) men også for forsømte problemstillinger». Jeg skrev om det jeg kalte et «multimedialt intertekstualitetsbegrep» som kunne fange inn de stadig viktigere sammenhengene mellom ulike medier og uttrykksformer (skrift, musikk, bilde etc) på den ene siden og mellom ulike kulturnivåer (høyt og lavt) på den andre. Våre ambisjoner er stadig av dette slaget. Og vi lever opp til dem på mange vis – det er bare å sjekke kurstilbud, hovedoppgaver, forskningsprosjekter og publikasjoner de siste 20 årene – selv om vi ut fra den etablerte akademiske arbeidsdelingen har tatt et særlig ansvar for alle populærkulturens former. Inkludert dagspressen. Dette er noe av bakgrunnen for at jeg mener den filosofiutdannede publisisten og forskeren Knut Olav Åmås gjorde et godt valg da han leverte arbeidet sitt om en stor lyriker, med folkelig tilknytning og tilnærmet kultstatus i de utdannede mellomlagenes populærkultur, ved vårt institutt.