Debatten her hjemme om den rapporten som Gro Harlem Brundtland har vært med på å utarbeide om FNs tiltak for fred og sikkerhet har knapt tatt opp den mest vesentlige innvendingen. Det analytiske stoffet i «A more secure world: Our shared responsibility», er nok verdifullt. Høynivå-utvalget, som medlemmene pompøst blir kalt, understreker at det ikke nytter å føre kampen mot desperat terrorisme vesentlig med militære midler. De forholdene som danner grobunn for terrorhandlinger må overvinnes, fornedrelse, fattigdom, undertrykkelse og lovløshet. Men når utvalget konkluderer, gjelder nesten alle tilrådingene militær maktbruk. Og utvalget mener at makten tryggest forvaltes av militærmaktene. Når høynivå-utvalget foreslår virkemidler som strengt tatt bryter mot FN-pakten, foretrekker utvalget å omtolke bestemmelsene i pakten framfor å endre dem. Artikkel 2, som forbyr innblanding i forhold innenfor den enkelte stats jurisdiksjon, lar seg for eksempel ikke forene med kravet om at verdenssamfunnet må kunne gripe inn mot grove brudd på menneskerettighetene i det enkelte land. Men Sikkerhetsrådet har for lengst funnet en omvei. Selv om pakten avgrenser rådets oppgave strengt til å befeste internasjonal fred og sikkerhet, har rådet atskillige ganger autorisert bruk av tvangsmidler i såkalt humanitært øyemed, ved simpelthen å definere misforhold som trusler mot fred og sikkerhet. Denne praksisen anbefaler utvalget at rådet fortsetter med. Men gir man seg først seg til å overse klare bestemmelser, åpnes det for en utvanning av hele pakten. FN-pakten gir Generalforsamlingen ansvaret for arbeidet med å virkeliggjøre menneskerettighetene. Undergravingen vil styrke Sikkerhetsrådets makt enda mer på bekostning av det mest demokratiske ledd i organisasjonen. Får rådet frie tøyler til å definere indre misforhold som trusler mot fred og sikkerhet, har de ledende medlemmene spillerom til å presse igjennom inngrep hvor som helst de finner at det trengs. Den korrekte framgangsmåten er at Generalforsamlingen endrer pakten med to tredjedels flertall, inklusive stemmene til vetomaktene i Sikkerhetsrådet. Blir ikke pakten endret, bør et minstekrav være at Generalforsamlingen, etter en åpen og grundig saksbehandling, med to tredjedels flertall vedtar retningslinjer med presise rammer for aksjoner mot grov og vedvarende indre vold, som et tillegg til pakten. Vedtaket bør sikre forsamlingen effektivt tilsyn med rådets bruk av fullmakten og adgang til å stoppe misbruk. Folkeretten forbyr preventive angrepskriger. Men høynivå-utvalget slår ikke noe slag for folkeretten. Det veier argumenter for og imot egenrådig maktbruk, uten å ta stilling til spørsmålet selv. Derimot går utvalget inn på tiltak mot ikke-statlig terror. Ifølge rapporten krenker den slags terror FN-paktens sentrale verdier: «respekt for menneskerettighetene, rettssikkerhet, krigsregler som beskytter sivilbefolkningen, toleranse mellom folk og nasjoner og fredelig løsning av konflikter». Denne oppramsingen beskriver like godt virkningene av den ulovlige invasjonen i Irak. Utvalget anfører riktignok at ikke-statlige terrorister dreper sivile med overlegg. Statlige drap på ikke-stridende er derimot en utilsiktet bivirkning. Men det er liten trøst for de som rammes av bombene at det ikke var meningen. Høynivå-utvalget er opptatt av at de som bryter FN-pakten, Haag-konvensjonene og internasjonal humanitær lov må bli dømt for krigsforbrytelsene. Utvalget nevner ikke det å starte en angrepskrig, som ifølge Nürnberg-domstolen er «den egentlige internasjonale hovedforbrytelse». Gruppen sikter nok fortsatt til ikke-statlige terrorister, pluss ledere for røverregimer som Milosevic og Saddam Hussein. I hvert fall nevner den ikke Bush.