Med henvisning til en rekke internasjonale undersøkelser påviser Bjørn Vassnes i en artikkel i Klassekampen 31. desember at det på kunnskapssiden står dramatisk dårlig til med norsk ungdom når en sammenlikner dem med jevnaldrende i andre land – både dem det er «naturlig å sammenlikne seg med» og andre. Det er ikke enkelt å imøtegå denne påstanden, især ikke når målingene følger såkalt objektive kriterier. Problemet er bare at disse kriteriene mer er skreddersydd i forhold til noen lands skolekulturer enn andres – og kanskje altså ikke den norske. For der vi har gått ekstremt langt i blant annet å integrere alle elever i «normalskolen», har andre segregert svake grupper og satt inn tidlig differensiering. En annen side er at vi, i åra før disse internasjonale, sammenliknende undersøkelsene ble gjennomført, levde i lykkelig uvitenhet om vår egen tilkortkomming, og derfor kunne drive skole i relativ harmoni ut fra egne kulturelle, regionale og økonomiske premisseer. Men nok om det. Så vondt det enn oppleves – ikke minst av progressive, humane skolefolk – ser det ut til at vi, på tross av nevnte forbehold, må akseptere følgende triste faktum: Norsk ungdom er «dummere» og mer kunnskapsløs enn andre lands hva faktiske kunnskaper angår, ikke minst i realfagene. På atferdssiden står det om mulig enda dårligere til. For skal vi tro undersøkelsene, topper vi statistikken for bråk, uro, mobbing, mangel på konsentrasjon, uærbødig oppførsel overfor lærere osv. Også dette er sannsynligvis sant. Norge var i årene etter krigen et klassedelt samfunn med en hektisk industriproduksjon. Vi hadde en stor, stolt, klassebevisst genuin arbeiderklasse, faglig organisert i all hovedsak gjennom LO og politisk gjennom Arbeiderpartiet, som ledet landet nærmest som en ettpartistat. I dag har det meste av industrien flagget ut, og den gamle, stolte arbeiderklassen har tapt det meste av sin ære. (Samtidig hadde vi et akademisk forskermiljø på høyt nivå, slik Vassnes påviser. Også dette miljøet er utarmet.) Det sier seg selv at fenomenet har slått inn på alle områder av samfunnet – også skolen. Men de dramatiske – og etter min vurdering negative – endringene i denne sektoren skyldes ikke bare utflagging, nedskjæring, omstrukturering, rasjonalisering osv. Nei, Aps skolepolitikere må ta den vesentligste del av skylden som pådrivere i en negativ utvikling. Jeg skal gi et kort riss: En gang i tiden, før den niårige (nå tiårige) grunnskolen ble etablert, hadde de unge – etter fullført sjuårig folkeskole – i de fleste kommuner valget mellom to ulike, men i prinsippet likeverdige skoleslag; realskolen og framhaldsskolen. Den første førte enten til merkantile yrker i et lavere sjikt, eller som overgang til gymnas og dermed studier på universitets- eller høgskolenivå. Undervisningen var sterkt teoretisk, vi opererte med begrepet «pensum» som i alle fag – realfag som humaniora – (men ikke forming, musikk eller kroppsøving) var stort og krevende, og lærerne i de «sentrale» fagene hadde uten unntak sin utdanning fra universitetet – med et lite, pliktpreget kurs fra pedagogisk seminar som avslutning. Mye negativt kunne sies om dette skoletilbudet, ikke minst lærernes pedagogiske ferdigheter, men det er hevet over tvil at respekten for faglighet og sikker kunnskap sto sentralt. Og for ungdom med ambisjoner om akademiske studier, hvori innbefattet fordypning i vitenskap eller anvendelse av vitenskapelige metoder, var dette en bra start. Det andre skoleslaget – framhaldsskolen – førte direkte til praktiske yrker som ikke krevde fagbrev, eller til yrkesskoler som – i kombinasjon med læretid i bedrift – ga slik sertifisering. Lærerne her var selv «proletarer» med egen bakgrunn som håndverkere, også de med noe pedagogisk påplussing, og undervisningsformen var praktisk og «eksemplarisk» – det vil si at elevene fulgte og kopierte mesterens arbeidsform slik kunnskap har gått i arv fra generasjon til generasjon i uminnelige tider – fra lenge før skole var aktuelt. At søkningen til dette skoleslaget etter hvert sank, må sosialdemokratisk snobbisme – politisk styrt av Ap – og borgerliggjøring av arbeiderklassen ta sin rundelige del av skylden for.