I anledning Elvis Presleys 70-årsdag tenkte jeg å ta et lite tilbakeblikk på hans liv og virke så langt. De fleste kjenner historien: den fattige hvite gutten som vokste opp på feil side av togsporene i Memphis, med en bedrageridømt far og en overbeskyttende mor. Hans musikalske oppvekst besto av både fattig, hvit country og fattig, svart blues. Han gjorde ikke forskjell på de to, og det vokste en musikersjel i kroppen hans. Som attenåring på slutten av 1950-tallet, og etter mange måneders mas, fikk han endelig innpass i lokalene til Sun Studios, hvor produsenten Sam Phillips lot ham spille inn noen låter. Phillips likte det han hørte og resonnerte at en hvit gutt som sang som en svart mann var akkurat det verden trengte. Han hadde rett. Den vakre 18 år gamle crooneren med sine rå dansebevegelser, rockabillylåter og soul-stemme gikk rett til ungjentenes hjerter og snart var Memphis altfor liten for det brennhete talentet. Han ble solgt videre til den sleske manageren Colonel Tom Parker og plateselskapet RCA. Fra denne dagen hadde han ikke lenger kontroll over sitt eget liv og måtte jobbe med mange tvilsomme prosjekter for å tilfredsstille sine arbeidsgiveres stadig økende pengebehov. Platene hans solgte i milliontall og han ble raskt den sterkeste stjernen på pop-musikkens himmel. Han figurerte i et ti-talls elendige filmer, men fikk aldri sjansen til å utvikle seg til det skuespillertalentet han selv trodde han kunne bli. Det eneste sted han hadde selvstendig autoritet var i musikkstudioet, og der spilte han inn klassiker etter klassiker. Kombinasjonen av en praktstemme og musikalsk selvsikkerhet gjorde at han forvandlet mange banale låter til gull. Men der lå også hans største svakhet. Elvis var en fenomenal fremfører av andres materiale, men han skrev ikke noe selv. Da hans popularitet begynte å dale på slutten av sekstitallet hadde han masse penger, mye tid, men altfor lite skapende å drive med. Han låste seg inn i sin lille villa Graceland i Memphis, og så begynte forfallet. Flere års trøstespising og dopmisbruk førte til en overvektig og dypt ulykkelig tilværelse. I august 1977 ble han fraktet til Memphis General Hospital med sterke smerter i brystet og magen og livet hans ble så vidt berget. Det varige sykehusoppholdet var hans redning. Med kun intravenøs næring ble han både nykter og slank igjen. En av hans faste sykepleiere, Evelyn Cochrane, tok ekstra godt vare på ham, og etter at han ble utskrevet, reiste de to i all hemmelighet til hennes familiegård i Appalachiafjellene. Elvis forsvant fra verden i tre år, og dukket opp igjen i 1981 i Seattle med to små tvillingdøtre og en liten sønn på armen. Han ga en pressekonferanse hvor han ba om fred i verden og en slutt på krigen i Uganda.