Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Noko magisk?

Eg får deg ikkje av, du auge mot verda, lille stygge boks med all di elende. Du spyr på meg, i andletet, midt i raudaste juletida, den same bølgja, nærbilete. Eg trykker og trykker og trykker, men du spyr ekstrasending etter ekstrasending og tek heile biletet, det er svart, men du seier eg ikkje får slå deg av, ikkje enno. Det er alvor, seier du. Det er ekte, tragedie, mørke dagar, katastrofe, moderne tid, det største. Dessutan har du tid, du sit jo berre der med bihuletett hovud og snyt deg likevel, seier du. Det er dette verda handlar om no. Ei krigssone utan fiendar, massegravar utan drapsmenn. Eg ser og ser og les og les og så flaumar det over i augo også.Men kunne det vere noko vakkert og? Eg ser ein amerikansk soldat i ferd med å laste mat frå eit lasteplan, inga våpen. Eg får merkeleg lyst til å omfamna rike vestlege turistar i området og tabloide enkeltskjebnefokuserte medier med sine og UD med sine altfor høge norske tal. Takk fordi dei ilag har rista i forfrosne nordiske hjarterøter midtvinters i julefråtsetida, rista ut både tårer og millioner av kroner, milliarder, værsågod, Verda, vel unt!

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen