Direktør Arvid Hallen forsvarer Forskningsrådets «gladnyhet» om at «norsk forskning klatrer i rekordtempo», med henvisning til den samme statistikken (fra NIFU STEP) som jeg mener gir et helt annet bilde. Han påstår at norsk forskning har forbedret seg jevnt siden 1997, «sammenliknet med andre land».Det er sikkert mulig å finne noen land hvor sammenlikningen faller til vår fordel. Det er til og med mulig at vi kommer ut bra i forhold til «verdensgjennomsnittet»: Vi vet at kløften mellom de rike og de fattigste landene bare øker på dette området, men dette burde ikke være en målestokk for verdens kanskje rikeste land. Om vi ser i forhold til de nordiske land, er det vanskelig å være enig med Hallen: NIFU STEPs statistikk viser tydelig at Norge ligger langt under de andre helt fram til det siste året i statistikken, da Norge plutselig gjør et hopp. Men én svale gjør ingen sommer, og slett ikke når siteringsdataene for dette året ennå er usikre. Leder for undersøkelsen, Dag Aksnes, innrømmer dette, og forklarer også en del av framgangen med at norske forskere nå i mye større grad er med på artikler sammen med forskere fra andre land. Og om du er én av 100 forskere, teller dette like mye som om du er alene. Den nye undersøkelsen sier heller ingen ting om hvilke tidsskrifter som er regnet med, noe som burde være av interesse, siden Aksnes i 2002 uttalte at Norge gjør det dårlig i de prestisjetunge tidsskriftene, men derimot bedre i de mindre anerkjente! Så jeg ville nok ventet litt med å sprette champagnen. Men jeg kan forstå Hallens ønske om gladnyheter: Det er ikke først og fremst Forskningsrådets skyld at Norge sliter, noe jeg skal komme tilbake til i en lengre artikkel.