Grytidleg ein solblank vårmorgon stod eg for fyrste gong på fortoget i den sudestiske byen Tartu og såg bilen med dei hine karane kvarv ned gata. Dei hadde tala um den hyggjelege dåmen som kvilde yver denne neststørste byen i Estland, men kva som gjorde dåmen, kunde dei ikkje greide ut for meg.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Ballongen
Det har vært kaldt denne jula. Rått. Triste smil. Det begynte så vondt. Allerede ved ankomsten før jul tikket en beskjed inn på mobilen. Venner hadde opplevd en forferdelig hendelse. Ting gikk ikke som ventet. Glede var blitt til sorg. Det største i livet ble ikke virkelig. Blues. Beskjeden ga oss samtidig en erkjennelse om at Jarl Kulles tale – epilogen i Fanny og Alexander – er viktigere å tenke på enn noensinne. Det lille livet – det å ta vare på de viktige, små, øyeblikk – eldsteguttens sitrende dyprastløshet under julemiddagen, besteforeldrenes nidkjære julepreparasjoner – slike ting. Banalt, men viktig: Å sette pris på det nære, enkle, avgjørende i ens liv. Vonde opplevelser kan slik skape en slags innsikt: Om å ta vare på sine.