Andre juledag skyllet flodbølgen inn over Sørøst-Asia og deler av Afrika. Her hjemme skyllet denne beskjeden som rene sjokkbølger inn i de mange stuer. Senere er det kommet mange tilstandsrapporter fra hvordan det har gått. Sri Lanka, Indonesia og India ble verst rammet av katastrofen. I går var tallene på døde i Indonesia på minst 35.000 mennesker, i Sri Lanka var det over 22.500, og i India om lag 12.500. I Thailand er det offisielle tallet på omkomne 1538, ifølge NTB. Totalt var tallet døde i går oppe i 70.000 mennesker. To prosent av disse døde i Thailand. Men det er fra Thailand vi hører mest. Grunnen er at her er det mange nordmenn, ifølge UD hele 4450. Mange nordmenn har tidligere vært i området, kjenner noen som har vært der, og lurer på om noen de kjenner er savnet. Det er også kommet en del rapporter fra Sri Lanka. Mange norske hjelpearbeidere var på øya da flodbølgen rammet. Gårsdagens Dagbladet gir et illustrerende bilde av hvordan norske medier dekker katastrofen. Etter 17 sider om nordmenn og svensker som er rammet av flodbølgen kommer to sider fra Sri Lanka, med intervju med en nordmann på stedet. Deretter følger en artikkel om ødeleggelsene på Indonesia. Bildet er tatt fra fly, og i teksten heter det at «Befolkningen skriker om hjelp som ennå ikke er kommet». De mangler mye mer enn informasjon og fly til et velstående land med kolerafritt vann og hele hus. De mangler hjelp. Det er ikke ofte jeg begynner å grine av nyhetssendinger. Men historiene om barn som er blitt borte, om savnede foreldre, gråtkvalte menn og kvinner som ikke vet hvor kjæresten er, blir sterk kost, selv for en ellers noe blasert tv-titter. Indere, tamiler, indonesiere og thailendere vises gråtende og skrekkslagne. Nordmenn får fortelle detaljert om hvordan de opplevde katastrofen. Det er også da tårene presser på. Tv-sendingene er ikke redigert for at vi skal gråte for indonesiere, men for våre landsmenn. Norske mediers dekning av flodbølgen preges av øyevitneskildringer. Dette er viktige beretninger, men de drukner journalistiske analyser og rapportering av fakta. Slik rapportering er atskillig mer tids- og ressurskrevende, men de kunne gitt en mer interessant dekning. Hvorfor kommer ikke hjelpen til Indonesia? Når hjelpen også fram til tamilene i nord på Sri Lanka? Er det ingen som krever at også de får hjelp, eller er det bare viktig at nordmenn får informasjon? En slik dekning kunne gitt mer respekt og medfølelse for andre enn bare våre landsmenn. Og med mer innkjøpt byråstoff kunne en også fått større innsikt i hva som skjer i andre områder enn der nordmenn er blant flertallet av de savnede. Sendetid og spalteplass brukes heller på redaksjonens egne reporter på stedet som kan gi førstehånds øyevitnejournalistikk. Et presseetisk spørsmål som reiser seg i lys av flodbølgen er hvordan vi skal dekke «oss» og «de andre». Skal en hendelse få omtale av omfattende karakter i norske medier, må nordmenn være involvert. Forsvinner én nordmann blir det store oppslag. Skal en få like store oppslag om forsvunne indonesiere, må tallet ganges med en del hundre. 26.271 døde i jordskjelvet i Bam i Iran i jula i fjor. Jordskjelvet ble omtalt, men på langt nær i like stor skala som flodbølgen i Asia. Det burde være en soleklar regel at alle menneskeliv er like mye verd. Slik er det dessverre ikke. Mediene rydder plass for informasjon om hvor en kan gi penger til flodbølgerammede land. Vil de skape mer langsiktig respekt og omtanke, dør de balansere «de andres» menneskeliv litt bedre med «våre».