Liv Køltzows første essaysamling drar vedtatte sannheter, ikke minst om forfatterens egne tekster, i tvil.

Liv Køltzow «Essays 1975-2004»Aschehoug, 2004«Det er litt merkelig at så få arbeider på samme måte som Proust gjorde – det vil si, ikke nødvendigvis med samme språklige uttrykk – men forsøker å videreutforske og uttrykke menneskers plastisitet, tvetydighet, dybder og lag, uten å anvende noe moralsk «filter» til å sile handlingene deres gjennom (?)».Denne setningen tar oss til flere av hovedtemaene i Liv Køltzows første essaysamling. Forfatterens nære forhold til Marcel Prousts bøker, hennes estetiske vilje og en sjeldent utviklet sans for nyanser, er blant nøklene til denne boken. Samlingen har allerede fått en del lovord i pressen, det er vel fortjent. Liv Køltzow har markert seg som en forfatter med sterke estetiske ambisjoner; bøkene hennes kjennes igjen for en høy grad av stilistisk gjennomført perfeksjon. Denne essaysamlingen spiller seg ut i rommet mellom handling og bevegelse, en spenning som er tilstede helt fra Køltzows første novelle «Øyet i treet», om jenta som sitter oppe i et tre og ser på de andre leke. Essaysamlingen viser en forfatter med en lang fortrolighet med betrakterens posisjon. I lange partier ser vi en forfatter som observerer, mer enn hun er handlende. På den andre siden: hissige, korte utbrudd. Nettopp mot rollen som bare en observatør. Som en motvekt: krappe påstander, erkjennelsen av den konkrete handlings verdi. Gjennom hele essaysamlingen kommer dempede polemiske utfall mot overdreven estetisisme. I spennet mellom observatørens rolle og den mer impulsive handling spiller boken seg ut. Råmaterialet er en del tidligere artikler og foredrag. Køltzow skriver om andre forfatteres bøker, og hun skriver om egne bøker der hun tolker seg selv, revurderer dem, forteller oss om bakgrunnen. Dette er bokens to hoveddeler. Mellom disse to bolkene står et essay, «Romanforfatteren som biograf», som må sies å falle midt i mellom dem; delvis handler essayet om Amalie Skram, og delvis handler essayet om Køltzow selv. Teksten springer her ut fra arbeidet forfatteren hadde med boken sin om skaperen av «Hellemyrsfolket».Egentlig er essayene mest spennende for det de sier om forfatterposisjonen, mer enn det de sier rett frem. Essays, som det om Gunnar Larsen og det om Proust, blir mest givende som bakteppe til Køltzows eget forhold til litteraturen. Alle tekstene kan selvsagt leses for det de sier direkte, men da kan leseren lett miste tak på det essayistiske prosjektet. Og det essayistiske prosjekt – hva er dét i denne sammenhengen? En klassisk definisjon av «essay», er å se det som et forsøk. Som Køltzow skriver i åpningen: «Å offentliggjøre noen få av de tankene som disse skumle opplevelsene etterlot seg – er det noe vits i? Jeg er ikke sikker». John Snyder skriver i «Prospects of Power», om essayet som den perfekte ikke-sjanger. Snyder mener at språket i essayet ikke er underlagt en hensikt på samme måte som i andre sjangere. Essayet er ren utfoldelse, uhemmet av sjangerens dominans over språket. I essayet handler det om frihet til å desorientere, til å leke – ikke minst til å ødelegge det som synes å stå fast. Essayet springer ut fra betrakterens tilholdssted. Stemmen som vokser frem i essayet står i avstand til handlingens språk, til den rent praktiske handlingens tale. Stemmen i essayet etablerer seg som den gamle vismannens stemme. Røsten kommer ut av intet. For i motsetning til andre sjangere har ikke essayet noen ekstern stemme det må underlegge seg, noe det må etterligne. Tragediens språk lider under tragediens diktatur. Essayet slipper unna. Det mimer i stedet seg selv.