Jeg ser ikke venstresiden splittet i «hovedlinjene» mellom nostalgikere og postmodernister – som Ingerid S. Straume tillegger meg over en hel debattside i Klassekampen sist lørdag («Venstresidens beste tradisjon»). Mitt formål med lederartikkelen «Molekylær revolusjon» i Le Monde diplomatique denne måneden, er positivt å forsøke å beskrive en rekke av samtidens maktformer. Straume grep i sitt innlegg tak i bare noen få linjer jeg skrev om venstresidens legitimitetsproblemer. Jeg har faktisk ikke, som Straume påstår, heller skrevet at Marsdal og Wold med boken «Tredje venstre» gjorde noe «galt» i å bekymre seg for den postmoderne symbolproduksjonen. Men i den svært interessante boken, underslåes i kapittelet om postmodernismen, dens subversive betydning. Nå har Marsdal senere innrømmet at kapittelet var skrevet på «en dårlig dag.» Jeg innrømmer med en gang at jeg synes samtiden er svært kompleks og mangfoldig. Derfor vil jeg ikke som Straume forsøker i sitt motsvar til meg, ty til enkle motsetningspar som venn/fiende, riktig/galt. Det er nå mer nødvendig enn noen gang at det «tenkes og diskuteres i flere typer språk», noe Straume også etterlyser. Synd derfor at hun samtidig avviser meg som utøver av et «diskursivt herredømme» med et «tåketeppe av organiske og psykoanalytiske fraser.» Jeg mener at norsk politisk tenkning og diskusjon i dag, som på 70-tallet, må kunne tillate seg å bruke ord som begjær, kjærlighet, nettverk, immaterialitet, mangfold eller biopolitikk. Og at intellektuell aktivitet og aktivisme kan arbeide sammen. Norske Le Monde diplomatique har i et års tid satt fokus på Toni Negri og Michael Hardts to nye bøker: «Empire», om dagens makt-/kapitalismeformer (nyliberalismen); og «Multitude», om mangfoldets nettverk (nyradikalismen). La meg forsøke å være mer konkret og selvkritisk denne gangen.