I noen oktoberdager i høst var jeg gjest da Gjenreisningsmuseet i Hammerfest markerte den største tragedie noensinne i Norge om vi ser bort fra Svartedauen: den totale ødeleggelse av Finnmark og Nord-Troms i 1944/1945. Dagene var blitt korte, men fra tidlig ettermiddag lå et lyshav over Hammerfest. Der utvikles nå et moderne kjempeanlegg i stormfart, et mangfoldig milliardforetak med basis i de gigantiske forekomstene av olje og gass i Barentshavet. Arbeidet går dag og natt. Voksne, dyktige kvinner og menn, hjerner og muskler, toppytelser.....Tragediens første akt: Jeg tenker: I oktober 1944 blafret veldige brannskjær mot himmelen, ikke bare over ishavsbyen Hammerfest, men over hele det store, forunderlige landet Finnmark. Tyske Sturmboote fullastet med bensin og sprengstoff jaget inn og ut av fjordene, snerrende ordre brølte om evakuering på korteste tid, bensin over gulv og innbo. Dyrene ble slept ut av fjøsene, slaktet på tunet, flådd i hast og partert om det ble tid. De tyske Einsatzkommando trengte bare å slenge en fyrstikk inn på låven. Det var nok. I neste øyeblikk sto flammene til værs fra overtente bygninger. Drønn fra eksplosjoner døgnet rundt, i ukesvis, i månedsvis når kaier, kjellere, industrianlegg av alle slags ble sprengt i filler. Hver eneste telegraf- og telefonstolpe, hvert eneste lite naust eller båt. Dette var den totale krig, dette var tragediens første akt, sprengningene, brannene, skremte dyr med angstvridde øyne og blodet fossende utover. Gamle mennesker, båret og trillet ned til fjæra der fiskeskøyter med bankenvde motorer ventet. Ropene fra en sinnsyk, gråt fra barn som stirret dødsredde mot branner så langt øyet rakk. Et pervertert Quislingregime prøvde å etablere et evakueringssystem. Fiasko og åpenlys inkompetanse. Befolkningens egen improvisasjonsevne var det som hindret den absolutte katastrofe, og det underlige at hele høsten 1944 ble en eneste lang finværhøst.