Det var sorgløsheten, den totale likegyldigheten hos det britiske militærets pressekontor i Basra som sjokkerte meg. Her hadde jeg dokumenter – et av dem signert av en britisk offiser – som viste at Baha Mousa døde i britisk varetekt, et annet som viste at kollegaen til Mousa ble «angrepet» da han også var fanget, og at han ble påført «akutt nyresvikt» og erklæringen fra faren hans som viste at den britiske hæren ventet i tre dager før de innrømmet overfor familien at han var død – og den britiske talsmannen sa at han ikke kunne hjelpe. Tony Blair var i ferd med å ankomme Basra. Alle var opptatt. Hvorfor ringte jeg ikke Forsvarsdepartementet i London? Noen gjespet. Ikke et ord av medfølelse om den døde mannen, med en kone som nettopp døde av kreft, ikke engang et ord til hans små og nå foreldreløse sønner. Dette var nesten på samme tidspunkt som da britene og amerikanerne ble fortalt av det Internasjonale Røde Kors om den amerikanske hærens brutalitet i Abu Ghraib – og ikke gjorde noe med det. Når britiske og amerikanske soldater døde, navnga vi dem, identifiserte dem og sørget over dem. Når irakere døde, brydde vi oss ganske enkelt ikke.