Dersom en skal tro det som ble opplyst midt i alt stemmesurret på Oktober forlags årlige julelunsj på tirsdag, er det gått 25 år siden forlaget første gang sendte ut innbydelse til forfattere og ansatte om å spise julelunsj sammen. Ideen var nok Geir Berdahls. Mot slutten av 1970-åra var m-l-bevegelsen i ferd med å ende i skifteretten. Tre ting fikk rørslas stortenkte finansielle spill til å vakle den gangen; etableringen av Klassekampen som dagsavis, urealistisk planlegging og neglisjering av klimaskiftet i ungdomsmiljøene. Den spektakulære konkursen var rett rundt hjørnet, da m-l-nettverket i all hast ble brutt opp i sine enkelte faktorer, og nye ledere slapp til, med oppgave å opptre økonomisk ansvarlig. Geir Berdahl hadde gått femmila i Kollen for Hasle-Løren IL og hadde en magistergrad i litteratur fra Blindern, men viktigere var det nok at han hadde vist seg i stand til å få uregjerlige Tronsmo bokhandel til å gå i balanse. Fra Tronsmo ble han hentet over til Forlaget Oktober, som da hadde et tjuetall ansatte, hvorav de fleste var i ferd med å nyoversette Marx, Lenin & co. Berdahls betingelse for å ta over konkursboet Oktober, var at forlaget måtte reorganiseres til en kjerne på to-tre ansatte og at partiledelsen måtte fristilles fra all redaksjonell innblanding. I tillegg hadde han en personlig visjon som han først røpet overfor forlagets kjerneforfattere Dag Solstad og Jon Michelet – nemlig å gjøre Oktober til landets ledende skjønnlitterære forlag. Med sitt gategutt-smil gjentok Berdahl denne ideen som et slags mantra, hver gang han la fram en ny høstliste. De av oss som tidlig på åttitallet gikk fra våre respektive storforlag over til bitte lille Oktober, ble flaue hver gang sjefen vår ga uttrykk for den megalomane planen sin.