I landlige omgivelser, ved siden av Bærum sykehus ligger den stor mursteinsbyggning i tidstypisk mellomkrigsfunkis. Bygget er det stedet i Norge hvor det blir satt inn flest leddproteser. Hit reiser folk fra hele landet for å få satt inn proteser i hofte, kne, skulder, albue, håndledd, fingrer og storetåledd. I bygningen jobber det over 300 leger, sykepleiere, kirurger og vaskehjelpere, og over 3000 pasienter blir operert i bygget hvert år. «Martina Hansen Hospital» er ikke bare et av Norges eldste privateide sykehus. Det er også det eneste fysiske beviset på en liten gutts seier over sin egen fattigdom. «Nu, hvad skal de blive?» smilte hun. «Det har aldrig staaet saa sikkert for mig som i denne Stund. Jeg vil bli rig, mægtig, ja, komme saa høit på Straa, at jeg er Deres Jevnlige, frøken». (Fra «Appelsin-Herman – Kristianiagutten som blev russisk millionær» av Rudolf Muus, 1906. ) 26 år senere skulle Herman holde sitt løfte til overklassejenta han var forelsket i. I 1869 kom han som eldre herre til Kristiania, med et «elegant Udseende» som fikk folk «til å studse». Han bar «sort Silkehad, mørk Bonjour, hvid Silkevest med et mægtig Gullkjæde og perlgraa Benklæder.» Folk hadde lenge snakket om han, og på veien mot Victoria Hotell løp folk etter vognen hans. Han var tilbake. Fattiggutten fra Lakkegata hadde blitt russisk millionær. Da han døde etterlot han seg blant annet en palasslignenede leiegård på Nevskij Prospekt, hovedgaten i St. Petersburg, flere millioner rubler og en stor diamantforretning. Den russiske tsaren Alexander 2 og storfyrstene Konstantin Nikolai og Michail Michailovitsj var faste kunder i butikken hans, og han hadde personlig kontakt med keiserinne Maria Fjordorovna, den tidligere prinsesse av Danmark. Det er en lang vei fra norsk fattigdom til russisk rikdom. Det er kanskje verdens eldste historie. Gutten som begynner med to tomme hender, som blir lagt i en krybbe, og ender opp «med prinsessa og halve kongeriket». Drømmen har vist seg vanskelig å drepe. Hvem har ikke hørt om Olav Thon, som kom til Oslo som fattig bondegutt med bare to sølvrevskinn i sekken? Eller skoletaperen Kjell Inge Røkke som ropte «Jeg skal bli verdensmester. Jeg vil ut.» fra gutterommet da faren hadde låst ham inne? Noen historier er for utrolige til at de kan være usanne. Denne begynner for 135 år siden. 18. november 1821 ble det født en liten gutt i Piperviken innerst i Oslo havn. Tre måneder senere ble han døpt i Slottskirken på Akershus festning. Foreldrene til Herman Hansen var fattige, og etter hvert flyttet de til en liten kvistleilighet i Lakkegata, i en av byens forsteder. Faren, som jobbet ved Arsenalet på Akershus, døde tidlig. Han ble angrepet av kolera og døde under epidemien som herjet i byen i 1833, bare 39 år gammel. Enken ble sittende igjen med forsørgelsesbyrden og ansvaret for de to barna, Herman og Martina. Tolv år gamle Herman måtte nå bidra til økonomien. Redningen ble en fremmed gul frukt. Appelsiner var i 1830-årene en ny og ukjent vare i Norge. Den unge Herman skaffet seg en kjerre og kjøpte deretter noen partier av frukten. Så bar det rundt i byen med den fullastede håndkjerra, og appelsinene ble falbydd både på gater, torg og i leiegårdene. Appelsin-salget ble en suksess, og det var på denne tiden den lille gutten fikk navnet «Appelsin-Herman». Her begynner myten, og man kan spørre seg om den levende personen trer til side. For historien om Appelsin-Herman gir gjenklang i fattige gutters drømmer. På begynnelsen av det nittende århundret leste de Rudolfs Muus «Appelsin-Herman – Kristianiagutten som blev russisk millionær» (1906). Nå drømmer de kanskje om Maradona. «Først saa solgte jeg Appelsiner paa Gader og Stræder, siden var jeg Tjener paa en Dansesal, ellers har jeg benyttet mine lange Ben til Kapløb, hvori jeg tør sige at jeg vanskelig finder min Overmand, dermere er jeg leilighedsvis Slangemenneske og Akrobat.»Etter å ha solgt appelsiner i flere år begynte Herman å jobbe som tjener og «Lyse-Pudser» på utestedet Gruesalen ved Vognmandsgaten – «en Bule, hvor Dansen gik over Tilje.» Siden jobbet han også som slangemenneske og sjonglør. I tillegg var han Norges raskeste sprinter. I boken «Kjentfolk og originaler» (1968) skriver Haakon B. Nielson: «Før hurtigløpene tok til, slukte han et gåtefullt, hvitt pulver mens tilskuerne undrende og spent betraktet ham. Umiddelbart etter denne uventede fortæringen startet så raketten for øynene på de forbløffende iakttagere.» I Moss ble det sagt og til og med skrevet at Herman var verden raskeste sprinter. I 1841 skriver Drammens Tidende om Herman at han «lader vente af Fremtiden noget ganske Vidunderlig». Videre skriver de at «Han glimrede som en af de eleganteste unge Løver ( ...) og skinnede som en Stjerne i alle Forstæder.»Herman ble en av de første sirkusdirektørene i Norge, og etter hvert reiste han i selskap med blant annet en bjørn, en ulv, en pelikan og en apekatt. I 1843 gjestet Appelsin-Herman Tromsø hvor teateret blant annet framførte «Ægyptisk Tryllerier», «Pierots Dumhed, komisk pantomine» og «De tre Ord eller den skjæbnesvangre Nat i en Røverkro». Forestillingen gikk imidlertid ikke bra. Ifølge historikeren Fritz Holland kom Herman «ut for noen kjeltringer, et par utlendinger» som lurte han. Herman var da bare 22 år gammel. Og livet hans skulle ta en ny retning. Herman og hans ville dyr reiste til Russland. Og sporene blir vanskeligere å tyde. I det sørlige Russland ble Herman angrepet av bønder i en landsby, som var i opprør på grunn av hungersnød. Bøndene drepte og spiste opp alle dyrene. Herman var nær ved å bli lynsjet, da de mener han har skylden for nøden. Siden han hadde erfaring som slangemenneske fikk han løst repet han var bundet med og klarte å flykte sammen med sine kamerater. Som han nu tog til at grave i Sandet, funklede der ham en underlig formet Sten imøde.Ifølge Muus gravde Herman ned verdisakene sine før han dro til den russiske landsbyen. Da han senere kom tilbake for å grave det opp igjen, fant han diamanter. En mer sannsynlig versjon er at han tok arbeid i en diamantgruve i Ural. «Slitet og trælet i gruven [var] godt betalt, men den unge nordmannen hadde fremdeles lopper i blodet», skriver Nielson. Så snart Herman hadde tilstrekkelig med penger mellom hendene, begynte han en ny handelsvirksomhet, nemlig kjøp og salg av diamanter. På en kort tid tjente han en formue, og pengene plasserte han omgående i det konsernet som eide diamantgruven han hadde arbeidet i. Dermed var han medeier i foretaket, og nå bosatte han seg i Tiblisi i Georgia. Herman kastet seg stadig inn i nye forretningsaffærer, og i 1855, mens Krimkrigen raste på det verste, ble han leverandør til den russisk arsenalforvaltningen. Først i oktober 1869 kunne Herman foreta den lange og besværlige reisen fra Tiblisi til Norge. På Victoria hotell i Kristina ble millionæren mottatt som en konge. Ryktet om Appelsin-Hermans enorme suksess i utlandet og hans forestående besøk hadde forlengst nådd Kristiania. Hans mor hadde gått bort for lenge siden. Hun døde av lungebetennelse i 1861 og ble begravet på Oslo Hospitals gravlund i Gamlebyen. Men søstera levde og det ble et rørende møte mellom bror og søster. Da Appelsin-Herman kom til byen skrev Morgenbladet: «En her i Christiania bernefødt Mand, Herman Hansen, som i 1842 forlot landet (...) opholder sig for Øjeblikket her paa en Gjennemreise.» Videre skrev de at Herman hadde tjent en stor formue ved «Flid og Paapaslighed». I 1870-årene flyttet Herman til St. Petersburg, som i 1712 hadde blitt Russlands hovedstad. Her kjøpte den styrtrike nordmannen en palasslignende forretningsgård i byens imponerende hovedgate, Nevskji prospekt. På en av sine mange forretningsreiser traff Herman i 1876 i Warszawa «en blotende ung, polsk dame» som het Helene Sumowska. Hun var bare 17 år gammel og det var hele 38 år mellom dem. Herman og Helene fikk to sønner, Herman Carl og Oscar. Ifølge Holland holdt faren «meget av sine barn, men levet ikke lykkelig med polakinnen.» Det slitsomme og anstrengende livet Herman hadde ført i sine unge år og «hans hektiske tilværelse under strevet for å nå toppen», satte uvergelige spor. Da han hadde fylt 65 år, begynte han å skrante, og de siste årene av sitt liv led han av en alvorlig nyresykdom som skulle ende hans dager. 30. oktober 1892 døde Herman Hansen, 71 år gammel, i sitt hjem på Nevskji Prospekt. Han ble gravlagt på Mitforfan kirkegården. Allerede i 1885 hadde Herman skrevet sitt testament, og det var ikke få millioner som skulle fordeles. Mesteparten av arven gikk til hans to sønner, men Hermans store leiegård på Groszo Morskaia, samt inntekter av gården skulle søstera Martina ha. Hermans barnebarn skal visstnok fortsatt være i live, og et par av dem bor i den polske hovedstaden, Warszawa. Martina Hansen Hospital har flere ganger mottatt brev fra slektningene. Martina var alvorlig syk da hun fikk beskjed om brorens død og om det store pengebeløpet han hadde tilgodesett henne med. Den gamle frøkenen lå på doktor Mathes klinikk da hun døde av kreft 6. februar 1893, bare tre måneder etter at broren var gått bort. Hun ble begravd ved siden av sin mor på Oslo Hospitals gravlund i Gamlebyen. 13 dager før sin død hadde Martina skrevet testament. Den store formuen hun arvet gikk til forskjellige legater. Her skal bare nevnes noen få: 80.000 kroner til «husarme i Kristiania», 50.000 kroner til «bedste for verdige trengende i Eidskogen», 100.000 kroner til «Kristianias virkende børnehjem», 110.000 til «trengende norske og svenske i St.