Det postmoderne samfunn egner seg ikke for sveklinger. Det merkes aller mest i disse velsignede førjulstider da kjøpekarusellen snurrer som aldri før, og selv gamlinger må hive seg på den. Jo eldre vi blir desto flere presanger må innkjøpes slik som slekten formerer seg. Mest praktisk blir det da å ty til vårt populære kjøpesenter der alt kan anskaffes under samme tak. I julemåneden pleide vi å velge pesten fremfor koleraen: Storsenteret fremfor ørten butikker spredt utover hele småbyen. Det vi forbinder med vårt storsenter foruten støyende musikk og menneskemylder, er mangelen på stoler. Utenfor butikkene fins riktignok en slags benker der man kan synke ned med knærne oppunder haken. Er man ennå ikke helt innskrumpet av elde må man ha kranhjelp for å komme seg opp igjen. Inne i butikkene finnes ikke mulighet til å sitte ned. Hvorfor ikke en stabel med lette plaststoler stående ved inngangen? Riktignok stjeler både ansatte og kunder som ravner, men å dra med seg en billig plaststol ut i vinterkulden kan da ikke friste noe menneske, selv ikke den nøysomste tyv. Det er da ikke bare vi gamlinger som ikke greier å holde seg oppreist i det uendelige. Hva med høygravide kvinner, idrettsskadde menn? Ikke sant? har vi sagt, «Si det til ledelsen!» Og de hyggelige unge ekspeditørene nikket og var så enig. Men ble det stoler av det? Niks. På kafeen kan en riktignok sette seg med sin verkende rygg, men kaffen smaker bedre hjemme i godstolen uten julesalmer dundrende i øregangene. Så vi har pleid å forlate senterhelvetet fortere enn svint. Nå tør vi ikke lenger ta sjansen på at det har dukket opp stoler. I år blir gavepengene lagt i konvolutt under edelgranen og går kanskje til annet enn det kjøpesenteret kan by på. Så æ da bæ da!