«Nei takk, vi kjøper ikke lys». Jeg husker døra som ble slått igjen da jeg som ganske ung gikk Santa Lucia i nabolaget. I dag er de fleste forbredt på lysende barneopptog om morgenen den 13. desember, men den gang trodde min uvitende nabo åpenbart at vi drev med salg av stearinlys. Nesten like uvitende tror mange nå at barna markerer legenden om den unge og ærbare kristne kvinnen som heller lot sine øyne stikke ut enn å gifte seg med en hedensk mann. Santa Lucia er helgen for dem med øyensykdommer og avbildes ofte med sine øyne liggende på et fat. Men egentlig ble Santa Lucia introdusert av Vatikanet for dekke over en hedensk kvinneskikkelse som kirken ville demonisere. Det er ikke så mye vi vet om henne, men vi har noen spor. Selve navnet Lucia er forbundet med lys (lys-lux) og etymologisk er Lucia praktisk talt det samme navnet som Lucifer; lysbringeren. Datoen 13. desember ble i norsk folklore regnet som den lengste natta i året, den natta da sola snur, og lyset sakte begynner å vinne terreng. Omkring år 1400 lå faktisk vintersolverv rundt denne datoen. Natt til 13. ble kalt Lussinatta etter den kvinnelige vetten Lussi som fra da av og frem til juleaften red fra gård til gård og gjorde det utrygt å ferdes utendørs. At Lussi har hatt horn vet vi fordi hun også ble kalt for julegeita. Lussi ble rasende hvis ikke juleforberedelsene gikk som de skulle. På selve juleaften tok hun seg inn gjennom pipa for å sjekke at alt arbeid var gjort. Lussi var et arbeidstilsyn, og hun sørget for at folk holdt seg innendørs, men hun er nok også rester etter en enda eldre skikkelse.