En ting som slår en etter å ha lest Tormod Hauglands «Inkarnasjon» og Karl Ove Knausgårds «En tid for alt» er den alternative stemmen som mødrene utgjør i begge disse romanuniversene. To beskyttende stemmer. To ærlige. Som åpenbart vet noe. Som liksom ligger litt nærmere sannheten, litt utenfor plottet, litt mer opptil forfatteren enn alle andre. I «Inkarnasjon» trygler moren til hovedperson Tor Iden om at han må forandre seg, bryte ut av det livet han lever fordi det er i ferd med å ødelegge ham. Dette sier hun mens alle de som er en del av det livet som ødelegger hører på. I «En tid for alt» er det moren til hovedperson Henrik Wankel som værer, som vet, når det er sønnen bikker over. Når han nærmer seg katastrofen. Selvødeleggelsen. Kanskje selvmordet? To beskyttende stemmer, altså. Som er mer i sannheten enn alle andre.