Det stunder mot jul, vendepunktet til lysere tider, iallfall i astronomisk forstand. For flere av oss innebærer også jula fredelige og gledelige dager og timer med familie og venner, men ikke for alle. Noen er ensomme, andre gjenopplever traumer fra fyll og bråk i barndommen, atter andre distanserer seg fra stress og kjøpepress. Min egen vei til glede over julehøytiden, har vært lang og fylt av vegring. I forhold til feiringer fylt av så sterkt symbolinnhold, er det lett å føle seg mislykket, eller til og med hatefull, for hvis ikke vi føler oss på høyde med forventningene som omgir oss, er det noen som tilbyr oss andre redskaper? Glede over å gi, glede over å få, kan det være så vanskelig? Kanskje var det enklere da jula innebar noe virkelig ekstra. Nå som vi bloter året rundt, blir det muligens hardt å ikke være blant dem som har økonomisk evne og psykisk styrke til bordets og gavenes gleder og festens krav. For samtidig som mange av oss spør oss om det er nødvendig å feire gjennom å pese og mase oss gjennomsvette og utslitte, er det også andre – ikke like mange, men likevel flere og flere – som ikke har anledning til å komme dit at de anser seg som utbrent i forhold til julehøytiden. De har rett og slett ikke penger nok. Jeg har ingen egentlige svar. Broren min spurte meg nettopp om jeg selv visste hvorfor jeg feirer jul: Svaret hadde noe med at lyset skifter å gjøre. Det er rimelig vagt, det er ikke akkurat religiøst eller verdimessig forankret, men kanskje er det der det ligger for min del, jeg sikter til hvorfor jeg faktisk er i stand til å feire, hvilket, for å si det med et understatement, ikke har vært en selvsagthet tidligere. Å virkelig være i stand til å feire noe kan av og til trenge en enkel og håndterlig begrunnelse: at du har lyst; at du synes noen er fin; at noe har satt deg i godt humør; at du har gode minner fra tidligere feiringer, etc. Og fordi det nettopp kan være så enkelt, er det så svinaktig at det som kunne samle oss om enkle og gode gleder, ser ut til å gjøre mange av oss triste og sinte. Jeg sier det en gang til: Jeg vet ikke hvorfor, det vil si, jeg vet bare om det samme som alle andre vet, at det kan være vanskelig i en verden av overflod å være enten den som har nok, mer enn nok, eller på den andre siden den som ikke har det som forventes. Det jeg ellers vet, er at jeg for min egen del ser gleden ved å gi og få, det jeg har, det de andre har å gi. Og at det alltid er nok, iallfall til jul. God jul!