Vi fikk leid en bil, en gammel Buick eller noe lignende, og en sjåfør som kjørte oss strake veien til Santa Clara. Vi hadde ett mål: Å besøke el Commandante Che Guevaras grav. Vi kjørte gjennom en haug av landsbyer. Ut av bilvinduet så vi barn som løp mens de trillet et sykkelhjul foran seg, vi kjørte forbi unger som gikk i rød og hvit skoleuniform på vei hjem fra undervisningen. Flere bygninger hadde ganske dårlige malerier av Che på veggene. Vi stoppet på et sted for å klatre opp til en høyde, der vi kunne se utover grønn skog, og langt der ute, det karibiske hav. Innen vi hadde kommet oss fram til Santa Clara hadde været snudd. Det var grått og skyene var hele tiden på nippet til å bryte ut i regn. Che og de andre geriljasoldatene som ble drept under oppdrag i Bolivia ligger i et stort bygg. Inne var det et museum med alle mulige effekter som hadde tilhørt Che. Bilder, bøker, klær, notater og andre private eiendeler lå i et glassmonter. Turistene var ikke bare vestlige. De var også latinamerikanere, som sikkert allerede hadde besøkt stedet Che ble skutt i fjellene i Bolivia, landsbyen La Higuera, der han satt fanget i en skole. Med følelsen av å gå rundt i en turistattraksjon fulgte vi skiltene som ledet oss rundt i det enorme bygget. Til slutt kom vi fram til rommet der alle soldatene lå, med en liten flamme som brant stille i et hjørne. Foran oss var det en rekke med fjes, markert i noe som kunne se ut som bronse eller leire eller noe annet, ansiktene til de som lå der. En av dem var Che. Da vi kom tilbake til bilen, og sjåføren, som sikkert hadde gjort dette tusen ganger før – ta med unge, ivrige turistungdommer til Ches grav – stumpet han røyken og spurte: «Var det bra?» ? Det var bra, svarte vi, og satte oss i bilen.