«Desemberkveld, grått i min gate, grått i meg selv, faen te' stell ...» Lyrikeren som slentret rundt på fødebyens fortauer nøt salighetenes salighet. Hans ledsagerske var besjelet med såpass mye innsikt i mannssjelen at hun forskånet ham fra shoppingsleping. Bedrøvelig nok er ikke Rudolf Nilsens samlede dikt å få kjøpt lenger, men undertegnede vet likevel om gaven til mannen som har alt. Et halvt århundre etter Rudolfs labbende lykke sto tidenes salgsbegavelse i fjerde etasje i kjøpehuset «Money&Magic» og løste alle julegaveknuter for de tilstedeværende. Løsningen lå i et helt enkelt smørbrødjern. Geniet la to loffskiver med goudaost i jernet og varmet alt på en kokeplate. Deretter delte han raust ut av både munngodt og egen framtid:«Neste år er jeg i Trondheim, så Bergen (her følger en pedagogisk oppramsing av flere byer i Norge) ... jeg er ikke tilbake her i Oslo før i 1991 så grip muligheten nå.» Han holdt ord, han solgte sine smørbrødjern på samme sted i 1991, men også i alle mellomliggende adventsdager. Fyren var den rene nybrottsmann hva byer og årstall angår. Forhåpentligvis står han der i 2004 også. Men i 1974 er undertegnede i ferd med å gripe muligheten da noen kakker ham oppgitt på skulderen. Den påkakkede snur seg og ser inn de lidende øynene til barndomskameraten Lukas Håvard Haugan. Blikket talte sitt lite juleforsonlige språk. Lukas var offer for den fullkomne mannsmishandling; tvangsshopping. Pakkene i de arme armene hans var små, men mange. «Jeg er her sammen med Charlotte,» messet han. «Hun har kjøpt strikkegarn, sjampo, marsipan fra i fjor ... Har du for øvrig sett hvor vakre og lykksalige alle jenter blir når de bøyer seg over tilbudskurven? Men nå vet jeg ikke hvor Charlotte er blitt av.»Men Charlotte vet hvor Lukas var. Selv om hun ikke måler mer enn vel halvannen radmagre meter, fyller hun hele synsbildet der hun slåss seg nedover rulletrappen – den oppadgående. En sint ung pike som uansett temperatur og årstid har arrige roser i kinnene sine og matchende hardt flettede fletter. Med krefter kun skjenket den krenkede shoppingkvinnen, brøyter hun seg rydning ved å ta livtak på mannfolk tre ganger hennes egen vekt. «Lukas Håvard Haugan! Gjemmer du deg eller! Er du så flau?»Den verbale feminine forurettetheten varer i femten minutter. Omsider snur Charlotte seg mot meg og bryter ut i den lett skyldbevisste kvinnes latter:«Nei, men hei, Christiania Dampkjøkken!»Hun har rett. Anbefalt kroppstemperatur er 98,6 målt i Fahrenheit. Jeg kunne skilte med det samme i Celsius. Kjære og ikke så kjære adventskvinne; gaven til mannen som har alt er å slippe shopping. Det hankjønn som sier han liker shopping, er så langt inne i forgapelsens hete at han må avkjøles og et kjøpesenter er ikke noe egnet sted for den livsnødvendige varmenedskjæringen. På dette området vil kvinne og mann aldri møtes. «Disponibelt beløp på kontoen er førtisju kroner og åttien øre,» opplyser kontofonfrøkna for tiende gang tiende dag på rad. Som vederlag for en shoppingfri advent, skal vi omfavne henne med all julekjærlighet. Hør bare hvor mye «du skal få en dag i mårå» det er i stemmen hennes. At ledningen mellom telefonrøret og apparatet er mer selvkrøllende enn noensinne hører også den magiske høytiden til.