Like sikkert som at høstmørket senker seg over landet, bryter det løs, slagsmålet mellom akademikere om et eller annet uforutsigbart tema. Høsten 2004 handler det blant annet om Knut Hamsun etter Ingar Sletten Kolloens store biografi om forfatteren, og delvis om Aksel Sandemose etter at sønnen i form av en biografi har tatt et forsinket oppgjør med sin far. I en parallell diskusjon har deltakerne kranglet om hvor mange nynorskfolk versus riksmålsfolk som var støttespillere for Nasjonal Samling under krigen. Lars Roar Langslet leverte en raus kapitulasjonserklæring og bekjente synder han hadde begått under skrivningen av riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år, uten at det bidrog til å sette Kjartan Fløgstad i bedre humør. Jahn Otto Johansen prøvde å lette på atmosfæren med en parafrase over Nordahl Griegs kjente verselinje fra diktet «17. mai 1940»: «Vi er så få her i landet», men heller ikke det hjalp. Under forløpet av slagsmålene har det vært lansert konspirasjonsteorier som veteranjournalisten og kremlinologen Jahn Otto Johansen må ha dratt kjensel på fra sine opphold som utenrikskorrespondent i Moskva. (Diskusjonen om hva som er plagiat og hva som ikke er plagiat, er selvfølgelig meget viktig og skal derfor ikke nevnes i denne sammenhengen).En gang i Quito, hovedstaden i Ecuador, et land uten årstider som hos oss og følgelig uten høstmørke, befant jeg meg i samtale med en gruppe ecuadorianere om litteratur. De kjente tre norske forfattere: Henrik Ibsen, Sigrid Undset og Knut Hamsun. Jeg gjengav den velkjente norske presentasjonen av de tre: Ibsen på linje med eller bare litt under Shakespeare, så stor at det måtte være tilstrekkelig å nevne at det ikke er en eneste dag, år ut og år inn, uten at han spilles på minst én av verdens scener. Mine tilhørere nikket. De kjente Ibsens storhet. Deretter gav jeg meg i kast med å sammenligne Undset og Hamsun med hovedvekt på deres motsatte holdninger til nazismen og den tyske okkupasjonsmakten. Mine tilhørere nikket ikke lenger.