Nylig la SV fram et arbeidsprogram der de foreslår å utvide foreldrepermisjonen med fire uker og å tredele permisjonen. Det vil si at mor får en tredel, far får en tredel og en tredel kan foreldrene dele seg imellom. Da Norge som første land i verden innførte fedrekvoten på fire uker i 1993, var dette en helt ny måte å tenke menn og likestilling på. Mange lurte på om det var mulig bare å overlate et spedbarn til far gjennom en statlig bestemmelse, og fra arbeidsgiversiden kom det spørsmål om dette var praktisk mulig å organisere. På tross av motstand, blant annet fra Likestillingsombudet, vil de fleste i dag konkludere med at ordningen har vært en suksess. Ikke få norske statsråder har i sine taler på besøk i andre land fremhevet nettopp fedrekvoten som en effektiv og unik måte å drive god familie- og likestillingspolitikk på. Fire uker fedrekvote til far var en viktig praktisk og ikke minst symbolsk sak. Ordningen ga mange menn en fin start som far, men fedrekvoten har ikke vært en suksess i forhold til å dele permisjonen mer likt mellom mor og far. Bare 15 prosent gjør det. Ti år etter fedrekvoten ble innført gir ikke ordningen lenger den nødvendige drahjelp som fedre trenger for å gi barna den pappaomsorg de fortjener. Mange par har nok latt det gå automatikk i fordelingen av permisjonsmånedene; «... og så tar jeg mine fire uker da...» er gjennomgangsmelodien fra mange fedre, i samtalene om permisjonen rundt kjøkkenbordet. Slik kan fedrekvoten også være en bremsekloss for bedre pappaomsorg i Norge i dag. En av intensjonene med å utvide foreldrepermisjonen til 12 måneder i 1993 var jo at ordningen skulle legge til rette for en bedre pappaomsorg gjennom mer likedeling mellom mor og far. En tredeling av foreldrepermisjonen åpner for en diskusjon om hvor mye staten skal bestemme over familiens beslutninger. På den ene siden står den liberale frihetsforståelsen som er opptatt av individets mulighet og rett til å gjøre selvstendige valg. Statens aktivitet skal være på et minimum og en tredeling av permisjonen vil være en unødvendig innblanding i folks privatliv. Mot denne tenkningen står en utvidet og mer strukturelt basert forståelse som viser at også andre institusjoner i samfunnet påvirker våre «private» valg i hverdagslivet. For eksempel viser mye forskning at arbeidslivet legger tunge føringer på hvordan menn skal velge i forhold til bruk av foreldrepermisjon. Menns tradisjonelle forsørgerplikt og arbeidslivets disiplinering og krav må jo også forståes som en type «innblanding i folks privatliv». Mange menn opererer under et materielt og kulturelt trykk som foreskriver dem å være hovedforsørger, gjøre karriere og følge arbeidsplassens tempo og puls uten å mukke. Høyresidens årvåkenhet overfor staten og statens intervenering er ett viktig poeng, men det blir en forvrengning av virkeligheten hvis de samtidig underslår markedets og arbeidslivets tidvise jerngrep på menn. Disiplineringen av menn er ofte vanskelig å få øye på fordi mange menns ære og stolthet er sterkt knyttet til deres deltakelse i arbeidslivet. Gjennom tradisjonell gutteoppdragelse, der konkurranse og prestasjoner i et offentlig rom systematisk repeteres, blir menns identitet sterkt knyttet til arbeidslivet. Og dette gjelder ikke bare de såkalte karrieremenn, vi finner det også blant menn i manuelle og ufaglærte yrker. Menn skjuler derfor ofte selv de problemer og kryssende forventninger de opplever i forholdet mellom arbeid og familie. Hierarkiene mellom menn, ikke minst i arbeidslivet, betyr vel så mye som forholdet mellom menn og kvinner i likestillingskampen i Norge i dag. Etter mitt syn er dette eksempler på dypereliggende maktforhold vi må få frem i lyset hvis vi skal diskutere diskriminering, forskjellsbehandling og likestilling og hvilken legitimitet staten skal ha i sine styringsinstrumenter. Debatten forflates når en liberal retorikk om individets frihet er enerådende. Det er også verdt å merke seg at innen andre deler av likestillingspolitikken har vi erkjent underliggende maktforhold og bryter tradisjonelle kjønnsrollemønstre med ganske «inngripende» tiltak. Jeg tenker spesielt på Høyres tidligere næringsminister Ansgar Gabrielsen som gjennom statlig reguleringer vil bestemme styrets kjønnssammensetning i private aksjeselskaper!