Det grunnleggende prinsippet er at «vi er gode» ? der «vi» er den staten vi tjener – og det «vi» gjør, er i samsvar med de høyeste prinsipper, selv om det kan være feil i vår praksis. I et typisk eksempel, ifølge den retrospektive versjonen fra det venstreliberale ytterpunkt, begynte den korrekt omskrevne Vietnamkrigen med «klossete anstrengelser for å gjøre det gode», men i 1969 var den blitt en «katastrofe» (Anthony Lewis [tidl. spaltist i The New York Times, red.]). I 1969, etter at næringslivet gikk mot krigen fordi den var for dyr, og 70 prosent av befolkningen anså den som «fundamentalt gal og umoralsk», ikke «et feilgrep», og sju år etter at Kennedys angrep på Sør-Vietnam begynte, to år etter at den mest respekterte Vietnamspesialisten og militærhistorikeren Bernhard Fall advarte om at «Vietnam som en kulturell og historisk enhet – er truet med utslettelse – [når] ? landskapet bokstavelig talt dør under slagene fra den største militærmaskinen som noen gang er sluppet løs mot et område av denne størrelsen». I 1969, tidspunktet for noen av de mest grusomme statsterroristiske operasjonene; noen av de største forbrytelsene på nittenhundretallet, der Swift Boats-operasjoner i sør, som allerede var i ruiner etter teppebombing, kjemisk krigføring og massemyrderier, var en av de mindre grusomhetene. Men den omskrevne historien vinner fram. Seriøse ekspertpanel grubler over grunnene til «USAs besettelse med Vietnam» under valgene i 2004, da Vietnamkrigen ikke en gang ble nevnt – den virkelige krigen, mener jeg, ikke det bildet som er rekonstruert for historien. Det grunnleggende prinsippet har underprinsipper. Det første er at klientstater er grunnleggende gode, men ikke så gode som «vi». Så lenge de retter seg etter USAs krav er de «sunne pragmatikere». Et annet er at fiender er svært onde, hvor onde de er kommer an på hvor intenst «vi» angriper dem eller planlegger å angripe dem. Statusen deres kan skifte svært raskt, i samsvar med disse retningslinjene. Således hadde den nåværende administrasjonen og nærmeste rådgivere et godt øye til Saddam Hussein, og hjalp ham da han bare gasset kurdere, torturerte dissidenter, og knuste et sjiamuslimsk opprør som kunne ha styrtet ham i 1991, på grunn av hans bidrag til «stabilitet» ? et kodeord for «vår» dominans – og hans nytte for amerikanske eksportører, noe de ikke la skjul på. Men de samme forbrytelsene ble bevis for hans ekstreme ondskap da tiden endelig var inne for «oss», med fanen påskrevet Gud høyt og stolt hevet, til å invadere Irak, og å innsette det som vil bli kalt «demokrati» om det adlyder ordrer og bidrar til «stabilitet».Prinsippene er enkle, og lette å huske for dem som søker en karriere i respektable kretser. Den bemerkelsesverdig konsistente anvendelsen av dem er blitt dokumentert i utstrakt grad. Dette er hva man kan vente i totalitære stater og militærdiktaturer, men det er et svært mye mer instruktivt fenomen i frie stater, der man ikke seriøst kan påberope seg frykt som formildende omstendighet.