Washington Consensus er navnet på en enighet som har oppstått i nettopp Washington. Nærmere bestemt er dette begrepet brukt til å beskrive reformpakker som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet har foreskrevet fattige land. Historisk har det vist seg at til tross for at fattige, gjeldstyngede land er veldig forskjellige, så har enigheten i Washington gjort at alle land har blitt foreskrevet samme resept for å få til økonomisk vekst og evne til å overholde sine gjeldsforpliktelser. Pakkene fra Washington inneholder mange ulike initiativ. For det første inneholder disse reformpakkene krav om liberalisering av handel og kapitalmarkeder, i tillegg til privatisering av en rekke tidligere statlige selskaper. For det andre fremholdes behovet for å kutte i finansielle underskudd og oppnå balanse i offentlige budsjetter. I tillegg understrekes betydningen av å bygge opp demokratiske systemer og utvikle og sikre privat eiendomsrett. Det som er slående ved de ulike initiativene, er at tidsaspektet for fullføring er veldig ulikt. Hva går raskest av å bygge opp et velfungerende demokrati i et land og å selge et statlig selskap? Går det fortere å liberalisere kapitalmarkedet enn å bygge institusjoner, for eksempel banker og rettsapparat som kan sørge for at markedet fungerer på en tilfredsstillende og stabil måte? Det kunne være interessant å spørre en av de mektige mennene i Washington om dette. Det som har vist seg i land etter land, er at kun deler av reformforslagene fra Washington har blitt iverksatt. Jeg tror ikke dette er vond vilje fra fattige lands side. Jeg tror at selv i et land som har forsøkt å være den «flinkeste eleven i klassen» og takket og bukket for pakkene som kommer fra Washington, har ikke alle rådene blitt fulgt, ennå. Det som da har skjedd i mange land, er at det som er lettest og raskest å gjennomføre, nemlig å privatisere virksomheter og liberalisere markeder, har blitt gjennomført. De langsiktige og mer stabiliserende tiltakene som å bygge opp rettsapparat og andre institusjoner har uteblitt. Å liberalisere et marked betyr at myndigheter gir fra seg kontrollen og muligheten til å regulere markedet. Hvis dette allerede er gjort, kan det være vanskelig å bygge opp institusjoner som stabiliserer og kontrollerer markedet i ettertid. En lærdom vi har fra Adam Smith er at et marked fungerer mest effektivt når der finnes institusjoner som regulerer markedet og sørger for at det fungerer på en måte som øker velferden. I hvilke tilfeller markedet virker best til å nå ønskede velferdsmål for samfunnet, er en lang diskusjon innen økonomifaget som jeg ikke skal begi meg inn på her. Jeg skal kun understreke at hvis et marked skal fungere på en effektiv og velferdsfremmende måte, er det en nødvendig forutsetning at der finnes reguleringer og institusjoner, som for eksempel et konkurransetilsyn, som kan sørge for dette.