Klassekampen har helt rett når den i lederen 20. november peker på maktbalanse som et nøkkelord i spørsmålet om organisasjoners og interessers plass i samfunnet. Det er en god, liberal erkjennelse, langt fra det sosialistiske utgangspunktet som avisen har. Ubalanse i makt – og dermed maktmisbruk – er sosialismens hovedproblem. Så overser Bjørgulv Braanen nettopp det maktbalanseproblem som ligger i at en organisasjon som LO får en særstilling i et regjeringsparti, som Ap har vært og kan bli igjen. Tilstedeværelsen i de lukkede rom og i de indre prosesser, der en regjering som skal ha hele folket og balanse mellom interessene for øye, bør holde alle særinteresser på en armlengdes avstand. Venstre er helt enig i at LO og fagbevegelsen generelt har en viktig rolle å spille i samfunnet – som motvekt til kapitalinteresser og andre – på arbeidsplassene og i samfunnet. Men det rettferdiggjør ikke det samrøret som nå burde være utdatert, og som skaper tvil om så vel Arbeiderpartiets som fagbevegelsens integritet og lojalitet. I motsetning til Høyre, har Venstre i mange år sagt prinsipielt nei til å ta imot penger fra organisasjoner. Vi er glad for at NHO trapper ned sin partistøtte, men skuffet over at LO i stedet trapper opp sin partiprofil. Det skaper en ubalanse og det gjør at det nå er LO som først og fremst representerer pengemakta i partipolitikken. Premissene for den sittende regjerings politikk tas av regjeringen selv, verken av LO, NHO, bondelaget eller andre særinteresser. Lojaliteten ligger hos velgerne, ikke organisasjoner. Venstre har forsøkt å få Sosialistisk Venstreparti til å diskutere sosialisme. Det er fåfengt. Tør ikke lenger SV og andre på venstresiden å vedstå seg egen ideologi? I så fall blir det generelle mantraet om «markedsliberalismen» ganske innholdsløst og lite troverdig. Venstre diskuterer gjerne grenseoppganger og dilemmaer mellom marked og politikk, men da må debatten heve seg over slagordnivået.