Økt handel er ikke et mål i seg selv. Likevel er handel en nødvendig forutsetning for utvikling. Et sterkt globalt avtaleverk er av stor betydning for at u-landene skal kunne dra nytte av de muligheter globaliseringen gir for økonomisk og sosial utvikling. Under overskriften «Global gigablemme» i Klassekampen 21. oktober tar Maria Reinertsen til orde for å «droppe diskusjonen om hvem som er mest for og imot globalisering og heller bruke kreftene til spørsmålet om under hvilke regler globaliseringen skal foregå». Det er et utgangspunkt som det er all grunn til å ønske velkommen. Artikkelens bidrag til en slik debatt skjemmes imidlertid av at den ukritisk gjengir tvilsomme fakta og karikerte myter om blant annet Verdens handelsorganisasjon (WTO). Å slå hull på gamle myter er ikke lett. Da synes det å være mye lettere å sparke inn åpne dører. En av disse dørene er artikkelens «avsløring» av at «frihandel alene langt fra er nok til å få til å få økonomien til å blomstre». Nå er det ikke klart hvem det skyggebokses med i dette tilfellet. Det kan i hvert fall ikke være den sittende regjering. Ikke kjenner vi til mange andre heller, som vil hevde at frihandel alene er tilstrekkelig. Forfatteren tar forbehold om at den fremviste figuren neppe er noe bevis på at høy toll er bra for økonomisk vekst. Det er bra. For å vise at reduserte barrierer er positivt for den økonomiske utviklingen, holder det å vise til historien. Et eksempel er de tragiske konsekvensene av mellomkrigstidens proteksjonisme. Et annet er hvordan nedbyggingen av handelsbarrierer etter 2. verdenskrig bidro til å løfte mennesker ut av fattigdom. Japan, fulgt av «tigrene» i Sørøst-Asia og senere Kina, India og stadig flere andre land, har gitt opp en innadvendt politikk til fordel for å delta i det globale økonomiske samkvemmet. Derimot kan historien ikke fremvise gode eksempler på land som har klart å dra seg selv etter håret fra fattigdom til velstand i isolasjon fra omverdenen. Er dette det samme som å hevde at verdens fattigdomsproblem blir løst, bare alle land fjerner alle barrierer og reguleringer? Selvfølgelig ikke. Historiens lærdom er likevel god ballast når dagens og morgendagens utfordringer skal møtes. Verdens fattigdom er vår tids største utfordring. Ettersom årsakene til fattigdom er mange, må den bekjempes på flere fronter: Den første fronten er knyttet til u-landenes ansvar for egen utvikling gjennom å sørge for en fungerende rettsstat, markedsøkonomi, sosial fordelingspolitikk og demokrati. Dette innebærer at vi må kreve mer, blant annet med hensyn til godt styresett og kamp mot korrupsjon. Her må vi samtidig finne en balanse mellom suverenitet og kondisjonalitet.