Arve Hjelseths svar til meg i Klassekampen 25. oktober går aldri til det kjernen i debatten. Er nyklassisk teori en teori som er lagd for å forsvare de økonomiske elitenes interesser? Eller er nyklassisk teori en «teknisk-instrumentell» teori som dessverre blir brukt på områder hvor den ikke hører hjemme? Hjelseth skriver: «Nyklassisk økonomisk teori er én av flere mulige tilnærminger til studiet av markedsrelasjoner. Den stripper aktørene for alle andre egenskaper og er derfor urealistisk, men det betyr ikke at den er uinteressant.» Saken er at nyklassikerne selv gjerne så at teorien hadde mer realistiske forutsetninger, men det går dessverre ikke. Teorien kan ikke gjøres mer «realistisk» uten at dens sentrale (nyliberale) postulater forsvinner som dugg for solen. Nettopp fordi teorien er så totalt urealistisk har nyklassikerne nettopp forsvart teorien som normativt sterk, det vil si at den har en klar oppfatning om hvordan markeder og samfunn skal innerettes. Vi kjenner alle det glade budskap: mest mulig frie markeder – og minst mulig offentlig (det vil si demokratisk) kontroll, ingen fagforeninger gir maksimal velferd. Hjelseth skriver videre: «Mitt syn er at problemene oppstår når teorien går fra å være deskriptiv (hvordan fungerer dette markedet?) til å bli normativ (hvordan bør dette markedet organiseres?).» Sitatet viser igjen at Hjelseth fortsatt ikke har innsett teoriens fundamentalt statiske og dermed normative natur. Teorien foreskriver (normativt) hvordan markeder må være i en bestemt tilstand, med mange aktører, en auksjonarius som roper ut prisene og så videre. Beskrivelsen som sådan er patent urealistisk. Den foreskriver en situasjon hvor ingen ønsker å endre sin adferd, hvor teknologi og priser er gitt. Mens alle i næringslivet vet at man tjener penger ved ustanselig å forandre teknologien, drive med produktutvikling og endre prisene for å utkonkurrere de andre. Ikke minst gjennom å skaffe seg stordriftsfordeler. Men stordriftsfordelere er knapt nok nevnt i lærebøker i nyklassisk økonomi. Av den enkle grunn at stordriftsfordeler får teorien at perfekt konkurranse til å bryte sammen rent matematisk. Det er dette mange radikale økonomer og samfunnsvitere har vondt for å ta inn over seg. Til slutt: når det gjelder hva markedet skal produsere og hva det offentlige skal gjøre, så skriver Hjelseth «At slike politiske spørsmål blir omdefinert til teknisk-instrumentelle spørsmål som det økonomiske teknokratiet kan ta seg av.» Men saken er at så fort man mener at nyklassikerne sier noe viktig/spennende om markeder, så har man godtatt resultatet at «markedet er best». Derav følger den nyliberale politikken og de nyklassiske økonomenes dominans med logisk konsekvens. Vi trenger ikke politikk hvis markedet er best. Da består politikkens oppgave i å skape rammebetingelser for mest mulig marked. Der hvor markedet ikke passer helt, bør man lage «incentivstrukturer» som fungerer «som om» vi hadde markeder. For å unngå å bli fanget i denne logikken og havne ideologisk på defensiven må venstresida være helt klar i sin kritikk av det teoretiske grunnlaget for nyklassisk teori, statisk likevektsteori. Er Hjelseth enig i at den ikke er verdinøytral, men fundamentalt nyliberal? At dens teoretiske struktur, dens mangel på realisme er en uønsket bivirkning av det politiske formålet med teorien: å bevise at markeder er den beste mekanismen som finnes?