Jeg har ikke lest boka, men jeg har lest om den. Tredje venstre. Livsnytersosialismen. Det virker som om Marsdal og Wold har mye for seg. Det må være mulig å nyte livet selv om man er sosialist. Kanskje nettopp derfor. Nettopp fordi man ønsker det gode liv for alle, må man kunne unne seg en flik av det sjøl. Det hadde vært for dumt om det arbeidende folket får oppleve det gode liv og syns at det er noe skit. La oss teste det for dem. Så hva er det gode liv? Jeg vet ikke hva Marsdal og Wold mener her. For folk jeg kjenner – i hovedsak gjeldstyngede småborgere i flyttefasen – er det gode liv en flaske vin midt i uka, en ferie til et sted med palmer og ruiner, tid til å lese en bok, tid med ungene, tid uten ungene, middag på restaurant og nye støvletter når det går hull på de gamle. Jeg er for alt dette, men jeg setter et spørsmålstegn ved dette med nytelse. Skal man liksom sitte der og drikke vin på en tirsdag uten å føle et lite stikk i sjela? Hva i all verden skjedde med dårlig samvittighet? Hva skjedde med alt vi visste? Vi kan ikke skru av virkeligheten for å nyte. Så dumme klarer vi ikke å gjøre oss. Virkeligheten er det som blir igjen når du har skrudd av tv-en. Og det er fint lite nytelse som ikke går ut over noen eller noe. Klart det er viktig å reise og oppleve andre kulturer. Samtidig vet vi at om du reiser med fly fire ganger på ett år, har du fyrt av like mye CO2 som en gjennomsnittlig bilist gjør på ett år. Skal du reise til fremmede kulturer, bør du gjøre det med tog. Hvis du likevel tar fly, får du gjøre det med dårlig samvittighet. Ikke bare det: Når du kommer hjem, har du å jobbe for begrense bilismen i Norge. Og vi vil se resultater. Det er ikke nødvendig å ta fly for å oppleve fremmede kulturer. Jeg trenger bare gå ut av huset for å se ting jeg ikke skjønner. Man kan godt være sosialist og gå på Bagatelle en gang imellom. Jeg er sikker på at en god fjerdedel av stamgjestene regner seg som tilhørende venstresiden. Men tjener de folket når de er der? Her vil det for en livsnytersosialist være en selvfølge at man et sted mellom fjerde og femte rett tar en tur utom kjøkkenet for å se hvordan det står til. Har de ansatte forsvarlige vilkår? Får de pausene som de har krav på? Er de organisert? Hvis ikke, er det din plikt som livsnytersosialist å formidle kontakt med HRAF. Vent og se – det er utrolig hvor mye bedre en foie gras smaker når den er laget av fagorganiserte. Gleden ved design er en reell glede. En skal ikke undervurdere den gode følelsen ved å dra på seg et plagg fra Versace. Samtidig har man alltid den ugreie følelsen av at dette er sydd av foreldreløse barn i Kuala Lumpur. Og man vil ikke at de skal ha fast arbeid. De skal gå på skole. Vi syns i hvert fall at det burde finnes en skole de kunne gå på. Når det gjelder Versace, foreslår jeg en epostkampanje. Skriv inn på postal@versace.it og forlang at neste års kolleksjoner blir sydd i Norge, hvor nesten alle kan leve av lønna si. Jeg har i det foregående påvist at livsnytersosialisme forplikter mer enn mange har tenkt over. Men bortsett fra dette, er det selvsagt på sin plass at livsnytelsen får sin selvsagte plass i den internasjonale kampen for sosialismen, både som mål og middel. Livsnytere over hele verden – la oss møtes til lunsj en dag! Alternativet er selvfølgelig livsnytelse i ett land. Den modellen er langt på vei allerede innført i Norge. Her har selv de fattige råd til å bruke narkotika. Teksten er hentet fra www.stiftelsenmanifest.no