Den siste måneden har stått i statsbudsjettets tegn på Stortinget. I tillegg til taktikkeri rundt budsjettforhandlingene og spekulasjoner om regjeringen overlever budsjettbehandlingen, handler faktisk statsbudsjettet om vanlige folks hverdag, hvilket velferdstilbud det offentlige skal gi innbyggerne og hvilke rammevilkår næringslivet skal ha. Statsbudsjettet legger grunnlaget for å skape eller legge ned arbeidsplasser og kan avgjøre om våre gamle får et godt omsorgstilbud. Ikke overraskende ble det Frp som i år fikk gleden av å inngå budsjettforlik med regjeringen. Frp sørget faktisk for at budsjettprofilen ble litt bedre, blant annet fikk kommunene noe mere penger å rutte med, matmomsen ble lavere og det ble opprettet en låneordning for opprusting av kirkebygg. Frp vet hvor man skal legge inn de politiske stikkene, både de som rammer og de som overrasker. Men et offensivt budsjett for å skape flere arbeidsplasser og bedre velferdstjenster for folk i hele landet ble det ikke. Senterpartiet mener det er nødvendig å bidra til et helt annet løft for den lokale velferden enn det budsjettet som nå vil bli vedtatt i Stortinget tett oppunder jul. Statistisk sentralbyrå har regnet ut at Senterpartiets budsjettforslag vil gi 10 000 nye arbeidsplasser i 2005. 9300 av disse jobbene kommer til i kommunene. Det går altså an gjennom offentlig politikk å skape arbeid til flere. Prislappen på dette krafttaket til kommunene er 4,25 milliarder kroner. Statistisk sentralbyrå har for sikkerhets skyld også vurdert om Senterpartiets budsjettopplegg har negative konsekvenser for økonomien, som for eksempel renteøkning. Det har det ikke. Det er en populær øvelse på Stortinget å stemple andres oljepengebruk som uansvarlig gjennom å vise til den såkalte handlingsregelen for bruk av oljepenger. Men regjeringen legger selv opp til å bruke 24 milliarder kroner mer enn handlingsregelen tilsier neste år. Det viser at det finnes et handlingsrom til å bruke penger til viktige formål – men regjeringen mener i motsetning til Senterpartiet at det ikke er viktig å tilføre offentlige budsjetter nok ressurser til å kunne gi innbyggerne et godt velferdstilbud. Det er ingen tvil om at norsk økonomi går godt; veksten er høy, det private forbruket øker sterkt og vi låner som aldri før. Pengepolitikken har blitt klart mer ekspansiv de siste to årene gjennom hyppige rentenedsettelser fra Norges Bank. Hovedproblemet med den politikken som føres er at den først og fremst skaper en økonomisk opptur basert på økning i privat forbruk og privat gjeldsbelastning – uten at arbeidsledigheten minsker i samme takt eller den samlede sysselsettingen øker. Investeringene i fastlandsbedriftene falt både i 2002 og 2003. Vi opplever på sett og vis «jobless growth»; en konsumfest som i liten grad har medført nyskaping og jobber. Denne utviklingen gir også ytterligere sentralisering fordi flyttestrømmen først og fremst er motivert av forhold på arbeidsmarkedet. Siden arbeidsmarkedet i distriktene er mer sårbart enn i sentrum, fører svekkelsen av offentlig sektor i Distrikts-Norge til onde sirkler og spiraler; press- og opphopingsproblem i sentrale strøk og utvikling med motsatt fortegn i utkantene. Mens private blir stadig rikere, blir det offentlige stadig fattigere. Gapet mellom privat rikdom og offentlig armod er en utvikling Senterpartiet er dypt bekymret for. I Norge har vi alle muligheter til å bygge videre på en moderne og gratis skole og å gi eldre og syke et godt og verdig tilbud. Men det krever politikere som ikke bruker handlingsregelen som sovepute og unnskyldning for ikke å handle. Marit Arnstad er stortingsrepresentant for Senterpartiet