Det er bare å trå til i facingen, hvor en postbetjent alt står og snur og vender på pakkene, slik at pakkelappen med strekkoden skal peke opp, mot scannerne langs rullebåndet, slik at scannerne kan lese strekkoden, og gjøre jobben lettere for oss som står ved rullebåndet og legger til rette for scannerne (som altså skal gjøre jobben lettere for oss), men hvor det ifølge arbeidsplanen skal stå to postbetjenter, eller altså facere, en på hver side av rullebåndet, som begge skal stå der og snu og vende på pakkene, eller altså face, slik at teamet ved rullebånd 401 får pakkene videre i systemet, og unngår at de hoper seg opp på rullebåndet, slik som de har gjort akkurat nå, noe som har den ulykksalige konsekvens at den ene postbetjenten, eller altså faceren, som faktisk står der ved facingen og facer, får sitt svare strev med å få pakkene av gårde, de hoper seg opp, stimler sammen, det vrimler av pakker ved facingen, ja så fullt er det at noen av dem faller av båndet, og ned på gulvet, og den enslige faceren har ikke annet valg enn å rope på tipperne, rope at de må stoppe, og gå uvirksomme, ørkesløse, uten noe å ta seg til, inntil det har blitt en ordning i facingen, det er for galt med disse arbeidsforholdene, det er til å få magesår av, det er til å bli utbrent, langtidssykmeldt og førtidspensjonert av, for det smerter ham, etter alle disse årene på godssenteret, å bli tvunget til å rope på tipperne, rope at de må stoppe, og gå uvirksomme, for i tankene til denne stolte etterkrigsfacer er de mer eller mindre miserable eksistenser som pakkene vitterlig er ment for, myntet på, eller i hvert fall sendt til, og som akkurat nå kanskje står uvirksomme, ørkesløse, og miserable, et sted i Norges vidstrakte land, og lurer på hva som skjer.