Hva formidler egentlig klassisk musikk? Hva er den i stand til å formidle? Standardsvaret på dette spørsmålet har vært følelser. Det er først og fremst følelser musikken formidler. Så har da også musikken blitt kalt «følelsenes språk». Jeg må innrømme at denne definisjonen alltid har gjort meg litt brydd. Det er noe småborgelig vammelt over den. (At den rent erkjennelsesteoretisk er tvilsom, lar jeg ligge akkurat nå.) Like fullt er det klart at musikken engasjerer følelsene på et eller annet vis og at vi derfor også ofte bruker et føleseladet språk når vi snakker om musikk.