Denne gangen er det Grethe Nestor som gjør det. Klassekampens spalte «Feminist – ja visst» er blitt et slags intellektuelt freak-show, der en håndfull norske samtidige kvinner får spre sin feministiske trosbekjennelse. Den er preget av sekterisme og en nesten frapperende evne til å se bort fra kunnskap som storsamfunnet anser som gitt . I spalten 15. november klager Grethe Nestor over kunnskapen som er vunnet omkring brystkreftens epidemiologi, det vil si kartlegging av forekomst og risikofaktorer. At relativt høy alder ved første graviditet og få gjennomgåtte svangerskap er forbundet med økt risiko for brystkreft, er godt kjent i det medisinske fagmiljøet. Sammen med faktorene lav alder ved menarche (tidspunkt for første menstruasjon) og høy alder ved menopause (tidspunkt for siste menstruasjon), fører det å føde sent i kombinasjon med få svangerskap til en relativt høy «livsdose» med østrogener i forhold til progesteroner. Den høye livsdosen ses på som medvirkende årsak til den økte brystkreftrisikoen. Fordi dette fører til at høyt utdannede, yrkesaktive kvinner nødvendigvis havner i en risikogruppe, vil ikke Grethe Nestor vite av denne slags kunnskap. Den er kvinnediskriminerende, må vite. Hun nekter med andre ord å forholde seg til sikker kunnskap fordi den ikke passer inn i hennes dogme, og får av Klassekampen spalteplass til å avskrive innsikten som «kvasivitenskapelig tull». Bjørn Vassnes har gjennom de siste årene skrevet mange svært informative artikler fra den biologiske forskningsfronten. Dette fagfeltet har vært dårlig dekket i norsk presse, noe som trolig har bidratt til det lave kunnskapsnivået i offentligheten. Vassnes karakteriseres av Nestor som «Darwin-entusiastisk», og forfatteren mener tydeligvis at det å være Darwin-entusiast er for idioti å regne. Et annet klubbmedlem ga nylig i samme «Feminist – ja visst!»-spalte uttrykk for forbauselse over at så mange norske kvinner ikke vil identifisere seg med feministbevegelsen. Når norske feminister anno 2004 vil fraternisere med kreasjonister og andre motstandere av Opplysningstidens ideer, bør det ikke komme som noen overraskelse at mange av oss ikke vil assosieres med sekterismen. Nestor avslutter med å oppfordre Knut Olav Åmås til å opprette en feministspalte i tidsskriftet Samtiden. Innleggene i Klassekampen den siste tiden må virke som en tydelig advarsel mot en slik spalte, hvilket for så vidt er synd. Dersom det ble stilt høyere krav til kunnskaps- og refleksjonsnivået til bidragsyterne enn det Nestor og hennes like presterer, kunne man få bedret feminismens frynsete rykte. Ingvild Heier er lege og stipendiat, UiO