I 1987 fikk jeg Thomasevangeliet i julegave. Riktignok var ikke bibelkunnskapene helt på topp, men at det bare fantes fire evangelister, og at ingen av dem het Thomas – så mye hadde jeg klart for meg. La gå at Bibelen først fikk sin endelige form lenge etter Jesu død, tenkte jeg, man kan da allikevel ikke komme nå, nesten to tusen år senere, og vifte med et «nytt» evangelium? Da teologene på første halvdel av 1800-tallet begynte å studere Bibelen kritisk og historisk, kom det fram at evangeliene ble nedtegnet etter apostlenes død, og altså ikke av apostlene selv. Markusevangeliet er det eldste. Lukas- og Matteusevangeliet er tydelig litt yngre, for de inneholder begge avsnitt som er skrevet rett av Markus, mens Johannesevangeliet er yngst. Men analysen avdekket også en hittil ukjent sammenheng; i Lukas- og Markusevangeliet finnes mange identiske avsnitt – altså avskrift fra en femte ukjent kilde. Dette tapte evangelium kalte man Q, etter det tyske Quelle; kilde. I 1945 fant så to egyptiske bønder fra Nag Hammadi-området en forseglet krukke som inneholdt til sammen 13 tekster. En av dem var Thomasevangeliet. Det er etterhvert stor enighet om at Thomasevangeliet faktisk er Q evangeliet – om enn i en videreutviklet form. Etter hundre år med antakelsen om at dette skriftet måtte ha eksistert, dukket altså bibelhistoriens «missing link» overraskende nok opp. Thomasevangeliet er spesielt, fordi det verken inneholder fortellinger om Jesu liv eller fortolkninger av hans lære. Derimot består evangeliet av 114 korte utsagn og små taler. Halvparten av disse Jesusordene kjenner vi gjennom paralleller i Det nye testamentet, mens resten er «nyheter». I dette evangeliet er frelseren en visdomslærer. Selverkjennelse står sentralt, og ofte utrykkes en tanke i paradokser. Jesus fremstår som en radikal og kompromissløs opprører som angriper maktapparatet og identifiserer seg med de fattige og utstøtte. Det mest oppsiktsvekkende er allikevel at alle spor av lidelseshistorien; fortellingen om Jesu korsfestelse, død og oppstandelse, glimrer med sitt fravær! Drapet på Jesus ble muligens sett i lys av den tradisjonen som anklaget Israel for å ta livet av Guds profeter, i stedet for å lytte til deres ord. Det er troen på Jesu død og oppstandelse som er kjernen i kristendommen. Men i Thomasevangeliet er det ikke troen på Jesu oppstandelse, men innsikt i hans visdom, som gir frelse. Derfor finnes det også dem som ikke regner Thomasevangeliet for kristent, i ordets strengeste betydning. De forskjellige evangeliene gjenspeiler de forskjellige menighetenes syn på hvem Jesus var, og hva hans lære betød. I løpet av det 4. århundre ble det etter mye maktkamp bestemt hvilke evangelier som skulle være kanoniske. Thomasevangeliet ble betraktet som apokryft; altså noe som burde holdes skjult, og ikke kunne komme med i Bibelen. At det allikevel ble lest vet vi, fordi kirken advarte mot det kjetterske Thomasevangeliet helt fram til på 1100-tallet. Jeg tror at funnet av Thomasevangeliet og andre apokryfe skrifter kan markerer startskuddet for en folkelig moderne redefinering av hvem Jesus var, og hva det vil si å være kristen. «Og han sa: den som finner mening med disse ord skal ikke smake døden». (Thom.1)Helene Næss er religionshistoriker og skriver om skriver om religionsrelaterte emner hver tirsdag i Klassekampen.