Hip hop i Norge er en importert kultur fra USA, og som har fått sin eget norske utrykk både når det gjelder sound, image og ikke minst tekster. Dette har foregått på den samme måte som det engang skjedde med jazzen og rocken. Jazzen var de fattige, afroamerikanernes musikk, men ble adoptert av norske musikere. Disse kopierte de første årene amerikanerne, men fant etterhvert sitt eget nordiske utrykk. Eksponenter for dette var for eksempel de norske ECM musikantene som Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen. Senere har norske musikere og band tatt den europeiske jazzen enda et skritt videre, som Bugge Wesseltoft, Nils Petter Molvær og Jaga Jazzist. Dette har vært en lang prosess med mye prøving og feiling, men med et resultat å være stolt av. På samme måte kom hip hopen til Norge, og ga unge folk landet over bakoversveis. Band ble satt sammen, unger skratsja i stykker stiftene på foreldrenes platespillere, og man danset electric boogie langt inn i dalstrøka innenfor. I 20 år har folk stått på for norsk hip hop. Ikke alt har vært av super kvalitet, men det meste har hatt sin funksjon i utviklingen av hip hop i Norge. Få eller ingen kan livnære seg av å drive med hip hop på heltid. Alikevel syder og koker det i alle landets kjellere, ungdomshus og etterhvert øvingslokaler og musikkstudioer. Hvorfor ofrer noen muligheter til fast inntekt og regelmessig arbeidstid, og sitter istedenfor dag og natt og lager musikk, eller konserter som stort sett går i underskudd? Det er på grunn av kjærlighet til musikken som en gang rørte deg så sterkt at du tenkte «Dette vil jeg være en del av!»Innad i miljøet pleier vi å ha en løs definisjon på hvem som er hip hop-ere ut ifra hva de bidrar med i miljøet. Betegnelsen blir brukt om folk som driver med rap, B-boying, DJ-ing eller grafitti. Ikke etter rase, sosial klasse, kulturell eller geografisk bakgrunn. Derfor blir det for oss bare latterlig når Nazneen Khan i Klassekampen (10. november) prøver å mene noe om hvem som er hip hop i Norge. Både Tommy Tee og Klovner i Kamp som hun setter spørsmålstegn ved «ektheten» til, har i henholdsvis 20 og 10 år drevet med grafitti, arangert jams og festivaler, gitt ut plater, spilt hundrevis av konserter og i Tommys tilfelle også gitt ut blader og drevet radio. Til sammen har vi rekruttert tusenvis av ungdom til miljøet og på hver vår måte bidratt til en norsk hip hop-scene med et variert, mangfoldig utrykk. På samme måte som de norske musikerne gjorde med jazzen på 60-70 tallet. Men Garbarek og Rypdal og drev vel kanskje ikke med jazz siden de kom fra den møblerte middelklassen?